home is where the heart is

Og i mitt tilfelle er det i Fjordgata 3, som har vært hjemmet mitt i to og et halvt år. Det er et koselig lite kollektiv jeg bor i sammen med "familien" min, som imidlertid har vært offer for en del utskiftninger. Den eneste som har fulgt meg i samtlige år er Olav, den fine gulvplanten min, som i løpet av denne tiden har gått fra 1 meter til nesten det doble. Han er blitt stor gutt, med andre ord. Dessverre har han enda ikke begynt å utvikle språk, noe jeg kanskje ville ansett som problematisk - hadde det ikke vært for familien jeg i skrivende stund er så heldig å være en del av.
Og det er her hjertet mitt ligger.
Selv om begrepet "kjernefamilie" ikke inkluderer ordene venninner, kollektiv og kos, er det absolutt slike ord jeg ville benyttet for å beskrive situasjonen i hjemmet vårt. Aldri har det vært så godt å komme hjem etter endt skoledag, til felles middag og oppdateringer på våre spennende liv, før vi snører på oss treningsskoa og jogger en tur rundt Nidelva. Det er heller ikke ille å våkne opp til havregrøten som står og putrer på komfyren, eller home-made pancakes med blåbærsyltetøy. Og selv om vi spiser mye (les: har minst èn bakedag i uka), er det ikke den eneste fritidsaktiviteten vi har til felles. Vi er glad i blant annet vin, brettspill og klær. Vi liker å se på latterlige YouTube-videoer, og vi elsker karaoke og å ha danseshow for hverandre. Vi møtes på Rema for innkjøp, vi leier Disneyfilmer på biblioteket, og vi studerer på grupperom på skolen sammen. Og jeg vet at dersom jeg trenger noen å snakke med, kan jeg bare banke på døra ved siden av.
Dette er det beste hjemmet jeg noensinne har hatt sør for Polarsirkelen. Og jeg kommer til å savne tirsdagskveldene som, uten unntak, er kollektivkosekveld.

Dette er vel egentlig en hyllest til de to menneskene som betyr så altfor altfor mye mer for meg enn det jeg i kveld vil klare å skrive, og kanskje det jeg vil klare å si, nemlig Hilde og Marthe.

Dere er de kuleste jeg vet om.