me siento triste

Jeg pakker ned rommet mitt. Jeg finner tingene fra i starten av oppholdet: notater, brosjyrer, bilder, og mine måneder her på dette rommet føles så lange. Det føles som om jeg har hatt et helt liv her, og det er et liv jeg ikke vil reise fra. Jeg føler ikke at jeg har gjort meg ferdig i León, i Nicaragua, eller i denne verdensdelen. Fra kulturen, fra naturen, fra vennene mine - både de norske og de lokale. Det verste er, at når jeg kommer hjem, så vil jeg ha så vanskelig for å forklare, og kanskje selv forstå og huske hvilke inntrykk jeg nå sitter med fra Nicaragua og menneskene her.

Akkurat nå sitter jeg i hengekøya på Colibrí, hører på latinomusikken min, har gråten i halsen og skulle for alt i verden ønske at jeg i alle fall hadde hatt èn måned til her. En måned med strand og Playa Roca, Salsa og Amor que perdimos på Olla Quamada, Cecilie, Tone og Anders i Managua, med Ped-vennene mine i Somoto, med hele kullet på Cerro Negro og lunsj på studiestedet. Jeg skulle til og med ønske å oppleve San Juan del Sur igjen - for noen opplevelser!

Hjelp, jeg er sentimental.

I dag er det avskjedsfest. Jeg kommer ikke til å unngå å grine.
Jeg er nødt til å dra tilbake.

Managua & Semana Santa på Las Peñitas

Påskeferie i León betydde skolefri - men også at eksamen var like rundt hjørnet. Det var imidlertid utrolig trist å troppe opp på stranda siste tirsdag med skole, hvor også skolefotografiet skulle tas. Jeg starta å grine allerede under frokosten, én gang til i klasserommet på Casa Protocolo, og på bussen til Las Peñitas. Selvfølgelig grein jeg etter at skolebildet var tatt - og også da Marvely ønska oss lykke til på eksamen og kyssa oss på kinnet. Tenk at undervisninga er over! Det føles som i går at vi hadde første skoledag, men likevel har jeg opplevd mer på disse månedene enn jeg har gjort på flere år hjemme.

Mandag dro jeg og fire andre til Managua for å ta eksamenslesing på femstjerners hotell, noe man kan ta seg råd til i Nicaragua - 400 kroner natta for et rom. Det fantes svømmebasseng, aircondition (!) og dyne (!!!) sauna, treningsrom og tv. Det var som å komme til en anna verden, men om det egentlig er en bedre en vet jeg ikke. Det ble gjort lite anna enn bare å slappe av og lese, men vi tok en tur på TGI Friday for å spise, noe som var stas for min del siden det var min første gang på det stedet. Jeg merka likevel at selv om det å bo på et slikt hotell var nærmere mitt vanlige liv i Norge (med varmvann i krana), og at jeg fort kunne ha følt meg hjemme der, syntes jeg det var ubehagelig å ikke føle at jeg kunne gå barbeint rundt omkring på de lyse flisene, eller sitte med beina på bordet eller oppe i sofaen. Jeg merka at å spise all maten med bestikk var vanskeligere enn før - jeg bruker nesten bare henda (eller maistortilla'en) her - men det skal sies at det var utrolig godt å få så mye kaffe man ville ha servert til bordet.


Semana Santa hadde vi hørt mye om. Under punktene "health and safety" hadde Rigo de siste tre tirsdagmøtene forberedt oss godt på fulle nicaraguanere, masse drunkdrivers, tyverier og småskader. Jeg følte meg med andre ord godt forberedt da første dag av denne store påskefeiringen skulle finne sted. Jeg tror egentlig at jeg har undervurdert nicaraguanerne, for er det én ting de kan så er det å arrangere festitivitas. Da jeg ankom stranda med taxi, tok ikke sjansen på buss, var det et kaos uten like. Når mange tusen rømmer fra byene og innlandet ned til stranda for å feire påske blir det fort trangt om plassen. Musikken og lysene kunne sees og høres på lang avstand, og jeg skjønte ikke før vi passerte to store bunkerser med fest hvor stor påskefeiringa egentlig var her nede.
I gatene i León er det stille under Semana Santa, vel og merke på kveldene. På dagtid lages store bilder, store malerier av ris og sagspon, som males til i religiøse motiver i sterke farger. Etterpå marsjerer store folketog med kister og symboler, musikk og sang, over kunstverkene. Nesten synd, men det er en spennende tradisjon.
Stranda på sin side, tok 200 cordobas, 50 kroner for inngang til festen. 50 kroner for musikk, mennesker, dansende damer på scenen, live DJ og fri bar. Fri bar! Tan locos! Det var likevel det store dansegulvet som lokket, og det har virkelig vært en spennende og annerledes, men slitsom påskefeiring. Stranda er full av nicas på ferie, med kjølebag og palmeblader for nedkjøling og skygge, strandmadrasser, strandstoler og gyngestoler (!) i sanda, og badende med ALLE klærne på. Jeg så ikke én nica i bikini.
Dette var etter ryktet, eneste påsken med 0 dødsfall, verken i trafikk- eller drukningsulykker. Det var likevel en actionfyllt påske, med overberusa nicaer på gata, ølkrig på dansegulvet, konflikter med politiet (nei, det gjaldt ikke meg mamma) og mye spasering frem og tilbake på både veien og på stranda.

Søndagen, siste dag av Semana Santa var tranquilo. Det var en slitsom helg, og siden folk og hus på stranda ikke hadde vann på grunn av det store trykket av mennsker, var det ikke så lett å verken få dusja eller gått på do. Jeg kan med dette skryte av å, etter å ha bodd fire dager på stranda i påsken, ha klart meg uten begge disse to godene. Huset jeg bodde i hadde uansett ikke bad, men en vannslange i hagen. Vi dusja derfor i badetøyet, hvor vi ene dagen henta vann fra brønnen til Leo, der jeg tilogmed fikk egen bøtte å dusje meg med. Hjemme hos Antonio fikk jeg tildelt en suppetallerken som skulle brukes til å samle vannet i, for så å dusje. I hagen. Men jeg fikk da vaska meg.
Det sier seg selv av siste dagen kun gikk til avslapping i hengekøya på Pelican Surf, comida á la Carmen, samtaler med Agateite aka sjukkebållafeita - ja han heter Agateite, noe jeg ikke klarte å huske, og jeg lo av meg selv da jeg foreslo navnet "tjukkebollafeita" til Antonio. Til alt mitt "hell" er dette et ord som også godeste Agateite forstår, så jeg tråkka fint i salaten der. Koselig.
Etterhvert kom jeg imidlertid på at "Whups - jeg har eksamen i morra! ....Og jeg har ikke ordbok..."
Enda mer koselig, med andre ord, da jeg skjønte at følgende dag kom til å måtte starte tidlig for å skaffe meg nødvendig utstyr til eksamen.

Så jeg forlot stranda med et smil om munnen etter min første feiring av Semana Santa i Nicaragua - uten å ha ofra norsk snøføre og Kvikklunsj en eneste tanke.

¡Que horror!

Da det for min del bare gjenstod to og en halv uke av dette herlige livet i Nicaragua før Peru og hjemreisen står for tur, bestemte jeg meg for å bli med på en oppdagelsesferd til Somoto. Det var snakk om bare en dagstur, bestående av vandring mellom berg og i en stor elv, og vi ble fortalt at vi måtte belage oss på både svømming og hopping fra store og små klipper underveis.

Lørdag var avreisedagen, og jeg kjøpte et videokamera for anledningen (som selvfølgelig ikke hadde batteri – men det er en annen historie).

Fordi dette ble en tur på impuls ble cecilie overlykkelig, og delte gjerne rom med meg og Antonio. Bussturen til Estelí var på rundt to timer, og vi ankom byen på kvelden. Joakim, en svenske som jobber her, fortalte oss at det lå et par hostel like ved, og da han nevnte det siste navnet på hostellene han visste om som lå i nærheten var han kjapp å føye til; «men det er et veldig, øhm, billig et». Å joda. Det var jammen der vi hadde reservert et rom.

Så kom vi inn da, bak ei gitterdør, sa buenas til señoraen i gangen, og fikk nøkkelen til rommet vårt. Opp ei trapp smalere enn en stige, og inn ei dør med ei køyeseng og ei enkeltseng. Og jeg tror det fantes et lite bord der også. Men for 3,5 dollar natta så var det mer enn overkommelig, med (blikk)tak over oss, og vegger med ikke så veldig mange hull.

Jeg tenkte ikke over at det ikke fantes vifte på rommet, men skjønte det straks vi gikk ut for å finne en bar. Det var sikkert bare 30 varmegrader, altså veldig avkjølende og deilig, og nesten så vi tok på oss hettegenserne vi ble anbefalt å ha med. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn vi trodde å finne et sted å sette oss ned, da det for det første fantes flere steder med bare menn – noe som ville fått Antonio i trøbbel siden han var en nica sammen med to chelas, og han ba pent om å gå et anna sted da han ikke ønsket una cara azul mañana. Vi dro videre, betalte en taxi for å ta oss med til et sted som var bueno, og ikke kunne vi gå inn der heller. Eller, jeg og Cecilie kunne, men ikke Antonio. Han hadde bare chinelas på, altså sandaler, og det gikk ikke. Selv om han var den som så penest kledd ut av alle oss – jeg og Cecilie hadde joggesko og treningsshorts! Vi var en smule irriterte, og brøt ut «qué estupido!» i det vi passerte vakta i døra.

Vi fant heldigvis et sted like ved hostelet vårt, og tok noen Toñas der, før Cecilie dro hjem. Jeg og Antonio dro derfor videre alene, og satt ved en bar (hvis man kan kalle det det) som ligna stua til en hvilken som helst familie i Nicaragua. Vi delte to litros, og snakka om oppholdet mitt i León. Han minte meg på hvor lite spansk jeg kunne før, og sa «nå kan vi faktisk ha ordentlige samtaler». Og ja, når jeg tenker på det, så er det utrolig hvor mye jeg har lært.

Vi gikk tilbake til en halvsovende Cecilie, stilte vekkerklokka på fem, fikk kjeft av naborommet fordi vi lo så høyt, og sovna etterhvert i køyesenga.

Dagen etter starta ved morgengry. Jeg var sinna fordi jeg ikke hadde batteri til mitt nyinnkjøpte videokamera, men glemte det fort etter litt søvn på bussen. Det var varmt da vi ankom stedet hvor vi skulle spise frokost, et lite blikkhus med plaststoler og utedo, hvor familien hadde forberedt gallo pinto, eggerøre med småpølser og platanaos på engangsservise. Etter at kaffen var drukket starta vi å gå, ca to kilometer langs hovedveien før vi tok av inn til Somoto Canyon. Ting som kamera og penger ble lagt i en stor vanntett boks, før vi etter en liten stund med spasering i sand måtte ut i elva. ¡Que frio! Kjempekaldt i forhold til det vi er vant til, men regner med det ville vært behagelig temperatur hadde det vært i kalde Norge. Turen var lang. Over steiner, strender og i elva, under gjerder og stokker i vannet. Men det var kjempefint å gå nede i den dype dalen, med høye bergvegger som omkranset oss, med friskt elvevann og stup som vi måtte hoppe fra. Slitsomt, men verdt det. Og det skulle komme til å bli verre.

Etter å ha overlevd svømming i flere timer i en dyp elvekanal uten mat og drikke, skulle vi nå vente på å få starte å gå opp fra kanalen. Vi ble presentert for to alternativer; en halvannen times båt – og gåtur, eller tjue minutter opp den ene bergsiden. Valget var enkelt. Jeg var nemlig veldig sulten.

Vi starta å gå oppover, og jeg skjønte straks at det var lettere sagt enn gjort. Vi var blitt fortalt at det var sikk-sakk-veier og tau til å holde i – noe som viste seg å være langt fra sannheten. Det fant vi ut da vi stod foran en bergvegg på 8 meter. «Her skal vi opp» sa den lokale som leda an, tok tak i ei rot, plasserte den mellom beina og dro seg oppover. Vi var i sjokk. Antonio stakkar, som ikke turte å hoppe fra et berg på seks meter ned i elva tidligere på dagen (hoho) sprang oppetter rota. Han som ellers behersker macheter når han kutter opp kokosnøtter og bølger på flere mannshøyder, har høydeskrekk. Han fortalte meg etterpå at han bare måtte komme seg opp – uten å få tid til å tenke.

Jeg tok tak i rota, spente armmusklene og dro meg opp uten å se ned. «Trenger liksom ikke flere sår og småskader nå», var det eneste jeg tenkte. Jeg var oppe – og merka at jeg sto på en smal sti hvor det var bergvegg på ene siden, og stup på andre. Og der skulle jeg klare å balansere, med bein så ukontrollerbare som en kokt spaghetti og så sulten at jeg skalv i hele kroppen. «Mierda». Både jeg og Anita kom oss heldigvis levende opp til neste etappe – vel, først fikk hun en stein midt i panna – og oppdaga at det var mer klatring. Lengre distanse, høyere opp og kun ved hjelp av et tau festa i et tre denna gangen. Jeg var mer nervøs nå, fordi nå visste jeg hvor skummelt det var, og tilogmed en anna lokal type som var med utbrøt «que horror!» da han forstod at det var mer.

Likevel, vi klarte det. Men dagen stoppa imidlertid ikke der.

På veien hjem stakk jeg, Cecilie og Antonio innom et hus som plkaterte med «Hay frescos aqui» - altså at det fantes leskedrikk der. Noe som viste seg å være en grå (!) veske i en plastpose. Jeg trodde først at det var selve posen som var grå, men det var altså ris med kanel vi drakk. Jeg var imidlertid så tørst (fantes ikke vann til lunsjen vi fikk på gården på toppen av fjellet) at det gjaldt bare å holde for nesa og få i seg det man klarte. Etter å ha kommet vel frem til bussen etter å ha kjøpt vann og cola til hjemreisa, la jeg meg ned i setet for å sove. Trangt og intimt, men fullt mulig å få et par timer på øyet. Jeg våkna etter en stund etter å ha drømt at bussen kjørte i grøfta, og merka at sola var gått ned. Vi hadde kommet til sivilisasjonen igjen, til Estelí, med masse folk i gatenen, bensinstasjoner og biler. Og plutselig dreide bussen skikkelig til høyre før det smalt noe kraftig, og hele bussen beveget seg med et rykk. Jeg ble skremt, så på Cecilie, spurte Antonio hva som skjedde i det Flavio sprang ut av bakdøra på bussen og ropte i gata. Det viste seg at vi hadde kollidert, og han som (fylle) kjørte i bilen som hadde kommet i vårt kjørefelt stakk av. Bussen kunne ikke kjøre videre, så der stod vi.

Men, vi fikk roa oss ned, bytta buss, og vi kom oss hjem. Vel og merke etter at vi ble stoppa av politiet som ønska å gjennomsøke bussen og sjekke passenen våre. Jeg hadde selvfølgelig ikke med mitt – så takk til Flavio som klarte å snakke dem fra det.

Det var med andre ord ikke en avslappende helg. Og jeg regner med den neste ikke blir mer rolig.

Peligroso!

Jeg kan ikke tro hvor fort tiden har gått. Jeg husker hvordan det var å sitte på bussen ned til stranda, til skolen, tredje dagen. Jeg tenkte, i takt med musikken: endelig, jeg er her. Og det er så sykt verdt det. Og enda, den tredje måneden, tenker jeg det samme.

Jeg skulle egentlig ha posta flere innlegg. Jeg får helle skrive mange de kommende dagene om tida som har gått, og publisere dem etterhvert, for det er mye som må skrives ned. Blant annet prøvde jeg og Antonio å reise bort sammen, endelig hadde jeg en helg til disposisjon, og jeg hadde utrolig lyst til å se andre steder av Nicaragua. Jeg har nemlig beklageligvis tenkt at jeg har bedre tid enn jeg har hatt, og nå er det bare tre - fire helger igjen her. Derfor stod det mellom Ometepe, Estelí, Granada og Maysaya, og vi hadde enda ikke bestemt oss da vi satt på den gule, amerikanske skolebussen til Managua. Det skal imidlertid nevnes at vi ikke kom noe særlig lengre. I det jeg gikk av bussen var den nemlig en ganske kjapp bandido som klarte å åpne sekken min og hente ut pengeboka på mindre enn 8 sekunder - uten at jeg skjønte noe som helst. Så der satt vi da, i den farligste byen i Nicaragua, uten penger. Og det eneste vi kunne gjøre var å dra hjem igjen - men det ville vært umulig å ta buss; da måtte vi ha betalt for drosje til terminalen da det ikke er særlig anbefalt å gå rundt i Managua, og deretter betalt bussen, og for så å betale taxi fra terminalen i León til huset. Uten penger hadde vi ikke kommet lengre enn til drosjedøra. Heldigvis kunne én av oss greit spansk, og forklarte situasjonen til en taxista som kjørte opp ved siden av oss, som var villig til å kjøre oss til León for 800 cordobas og få pengene der.
Jeg gråt en tåre over en ødelagt helg, men satte meg inn i taxien og tok opp ordboka mi for å tenke på andre ting.
Plutselig, på hovedveien, begynner en stor semitrailer å tute noe forferdelig. Dét er ikke uvanlig her i Nicaragua, men da vi snudde oss så vi at den var på tur å kjøre forbi oss i et forferdelig tempo - og vi måtte legge oss ut i grøfta. Forsøket var mislykket, og tre ganger mer prøvde monster-kjøretøyet å komme forbi oss før det lyktes. Jeg hadde akkurat klart å roe meg ned, før jeg hører et svært smell og bestemmer meg for å se frem på veien for å finne ut hva lyden var, men klarte ikke å se noe som helst. Det gjorde tydeligvis ikke sjåføren heller, for han satt med hodet ut av vinduet. Og det er da jeg skjønner at det er panseret på bilen som har løsnet, og gått rett opp i ruta på bilen og slik at den ble knust. Sjåføren stoppa, rista på hodet, gikk ut av bilen for å ta ned panseret, og fortsatte å kjøre i et saktere tempo. Og ikke før jeg hadde rukket å tenke "jasså, han kjører bare videre han", kommer et nytt smell, og igjen er det umulig å se noe på veien foran. Men nå, andre gang dette skjedde (jeg ble like skremt gang nummer to), gikk alle sammen ut av bilen (på motorveien!), og hjalp han med å knyte fast panseret med skolissa hans. "Ah, nå er vi vel redda", liksom.
Men vi kom oss frem i det minste.

Helga ble derfor brukt til å ha en ferie i León. Ikke helt etter planen, men det fungerte fint likevel. Sov på stranda, leste på stranda, solte meg på stranda og surfa på stranda. Og det er dobbelt så gøy å være to som surfer på samma brett.

Kort oppsummert: det er farlig bra i Nica!