Me gustas mucho

Solnedgang på Las Peñitas klokka seks en tirsdag, rom & cola, middag og bursdagsfeiring. Måtte selvfølgelig synge bursdagssangen mens sola gikk ned.

Hundene vil være med...

...og det vil Iselin også.

Antonio surfer på småbølgene på Playa Roca.

Ønsker du drikke å "ta med" så kommer det i en slik form. Melk med banan - og kanelsmak, eller fruktpunsj? Og nicaraguanerne tenker på alt; det er tilogmed store isbiter i posene. Avkjølende er stikkordet.

Forberedelse av hummer - og fiskesuppa vi ble servert av Carlos og Antonio foregikk her; i oppvaskkummen til Mario. Vask, sløying av både hummer og fisk samt oppkutting av grønnsaker.

Det står ikke på kreativiteten når man ikke har boller å ha suppa i. Og smaken? Aldri smakt bedre. 

I en sidegate i León. 

Sk8 M8

Me no acuerdo...

...har jeg sagt ofte her nede. Av forskjellige grunner. Ikke har jeg god hukommelse til hverdags, men det blir jammen verre med litt Flor de Caña og/eller Toña innabords.
Forrige uke var en uke med mye av førstnevnte. Jeg var syk mandagen, og sov rundt 14 timer. Dette gjorde tirsdagen til en fin dag, hvor jeg og Anne fikk surfa på Poneloya i skoletiden (men vi ble henta inn av den ene badevakta på grunn av sterk strøm), og etterpå møtte våre venner for en runde basketball i León. Det er en bane som ligger midt i sentrum, som samler basketfolk, fotballgutter og skatere, og ofte er alle på banen samtidig. Men på grunn av fotballspilling på basketbanen i det tidsrommet vi ankom, ble det heller noen litros Toña på en takterrasse.
Å sitte fire stykker rundt et bord med like mange fulle ølglass, betyr vanligvis lange samtaler, diskusjoner og andre morsomheter, men når man ikke snakker samme språk byr det på en del utfordringer. Dette betyr at man snakker realtivt overfladisk, som for eksempel om diverse chicas locas, om hvor stygge tær Anne har fordi de ligner på en gekko, eller å snakke om at man er gorda eller flacko. Andre ting som er morsomt er å være en pantera rosa, og vi ler oss halvt ihjel av å synge en elefant(ino) kom marsjerende på spansk.
Overfladisk og internt, men det er da (litt?) kommunikasjon.

Onsdagen prøvde vi på nytt med basketball. Jeg ble med Antonio til basketbanen på Las Peñitas, hvor vi skulle spille kamp. Jeg har aldri sagt at jeg er god til ballspill, i alle fall ikke basket, for jeg eier ikke teknikk. Jeg har stå-på-vilje og kan springe hurtig, men å drible meg igjennom et forsvar er jeg ikke god på. Og jeg tror det viste seg at jeg hadde riktig.
Vi ankom basketbanen på ettermiddagen, etter å ha gått et stykke på en grusvei gjennom en liten bebyggelse bestående av hus med enten palme - eller blikktak. Det sprang griser i gatene, hester og kyr sto og beita oppetter huspålene, og flere barn sprang rundt omkring med et hjul, en ball eller en pinne. Dette var heldigvis etter at den verste varmen, som er midt på dagen, hadde roa seg. Hvis ikke hadde det ikke vært mulig å bevege seg blant så mange mennsker, hus og dyr, midt oppi støvet og langt fra den mer kjølige brisen fra havet. Jeg troppa opp i en rosa Adidas-shorts, en grønn Volcom-topp, hvite Nike-sokker og lilla Nike-sko. Det vekka mye oppmerksomhet blant basketspillerne; rundt 17 nicas i hullete shorts og fargerike t-skjorter, som allerede var igang med spillinga i enten flip-flops eller barbent på en bane av sement. Jeg var eneste jente, og i tillegg chela, men det var ingen problem å få være med. Jeg bidro imidlertid ikke med så mye for laget mitt, men kroppen min trengte litt aktivitet. Det var likevel spennende å få se hvor utrolig flinke disse gutta var, og å se den teknikken hver og en fikk vise frem. Etter en god times spill, kjente jeg lengselen etter vann. Antonio hadde dratt med Carlos på motorsykkel, og kom tilbake med en gjennomsiktig pose (!) vann. Det er ikke særlig uvanlig her, og man får kjøpt både Cola, juice, vann og melk på vanlig husholdningspose som knyttes sammen - gjerne med et sugerør hvis du ønsker det. Det fulgte imidlertid ikke med denne vannposen, så jeg måtte bite hull og presse vannet opp i munnen (jeg regner med at jeg så ganske så ikke-lokal ut, heller klønete), for så å dele posen med resten av laget.

Jeg var enda mørkerød i ansiktet, og svetteperlene piplet fortsatt ut nesten en time etter jeg kom ut av dusjen. Jeg klasket likevel på litt sminke, og dro med vennene mine på Olla Quamada, for å se på konsert. Oversatt heter stedet "brent gryte", og er stamstedet på onsdager og torsdager, når det er henholdsvis konsert og salsakveld. Onsdagen gikk fint, men torsdag ble litt for mye for en sliten student. Man kan, kort fortalt, si at jeg sovna på kjøkkenbenken da jeg venta på maten min den kvelden. Jeg må nok innrømme, at jeg ikke helt husker hvorfor, men at kvelden starta med litt Flor de caña allerede på veien fra Las Peñitas og opp til León. Jeg tror forresten ikke at Cecilie helt husker heller.

Fredag var en fin kveld. Konsert på Via Via, hambourgesa fra gatekjøkkenvogna på benken i sentrum, til CamaLeón. Stikkordet for helga kan sies å være qué drama, selv om det meste syntes å ordne seg for de fleste involverte, både oss nordmenn og de lokale. Det ble feira med en tur på Playa Roca søndag, etter en meget forvirrende lørdagskveld på Poneloya og Las Peñitas som innebar mye gåing, en del cerveza, folk på stranda i de sene nattetimer, ufrivillig overnatting for samtlige strandgjester, og nye mosquitobites for undertegnede. Hadde det ikke vært for min nye skade, nemlig et oppskrapa lår/kne etter surfing på Playa Roca (at det var en stein som var skyldig i den ulykken tilsier vel navnet?) hadde det vært en heller uvanlig helg.

Men etter fine waves foran tilskuere og følelsen av å ta en bølge, to stykk på samma brett, så skal jeg ikke klage over litt skrubbsår. For det var sykt verdt det.

Og dét er i alle fall en opplevelse jeg skal huske.

Feliz fin de semana

Helga var begivenhetsrik. Vi hadde fri fra skolen fredag, og derfor bestemte jeg og Anne oss for å dra til landets hovedstad, Managua. Jeg ønska først og fremst å dra for å skaffe meg rash guard og surfeshorts, og gjerne et par nye sandaler. Vi skulle også innom den norske ambassaden for å undersøke forholdene for å forlenge visumet, hvor vi møtte Hedda, som hadde fått frastjålet sitt pass. Å være på norsk jord, i en overdådig og strengt bevoktet bygning, samtidig som vi var i et av de fattigste landene i Sentral - Amerika var spesielt. Utenfor de høye murene satt brusselgere, uteliggere og andre, som ikke har råd til et par sko på beina, mens vi satt inne i et kjølig air-conditionisert rom, med tilgang på et toalett som luktet vannmelon. Jeg har ikke siden jeg kom til Nicaragua, gått på et liknende do. Vanligvis er man heldig bare det er toalettpapir tilgjengelig. Og gjerne en bøtte med vann hvor man kan skylle fingrene etterpå.
Managua var ikke særlig mye å se. Byen er veldig uoversiktlig, og det er generelt farlig å ferdes i gatene. Derfor holdt vi oss kun inne på et kjøpesenter, som forsåvidt var ok siden vi var der kun for en dagstur.
Managua kunne by på mye når det kom til klær - i alle fall kjoler. Og sko! I alle fasonger, farger og høyder, og til en brøkdel av prisen man betaler hjemme. Jeg endte imidlertid kun opp med to forskjellige par flip flops.
For å komme oss hjem måtte vi ta en slags shuttle som går mellom León og Managua, minibusser som går i det de er fylt opp. Vi skulle vist bedre - å ta buss hjem fra hovedstaden en sen fredagskveld var nemlig veldig populært. Med andre ord stod vi i en time og 45 minutter i en slags garasje laget av gjerder, og venta. Vi kom oss heldigvis med den fjerde bilen etter å ha stått, sittet, drukket hugo de naranja og agua fra plastposer, og spist oss småmette på bananchips.

Etter å ha kommet oss vel hjem, dro vi på Via Via senere på kvelden for å møte vennene våre. Det var ikke bare dem vi møtte - men også et menneske vi kalte for el chica. Som navnet tilsier, er det en heftig blanding mellom en jente og en gutt, jeg hadde store vanskeligheter med å forstå om jeg snakka med en sminka gutt eller en maskulin jente. Og dette var tydeligvis til stor underholdning for vennene mine. Etter en tur innom Cameleón, spanderte Antonio på meg en khrot-dog (jeg prøver å skrive hvordan nica'ene uttaler hot dog), og jeg tror aldri jeg har spist bedre nattmat. Men denne gangen delte jeg ikke maten min med noen, i frykt for å miste den til en eller anna løshund som sist.

Dagen etter dro jeg og Anne for å stå på vannski og surfebrett i Mangroveskogen, og gutta hadde fiksa båt. Vi starta lørdagen med en litro de Toña og en fiskerett tilberedt på stranda. En herlig start, med andre ord. Noe som ikke var like herlig var at jeg, kløne som jeg er, sparka foten min i en stein, og begynte selvfølgelig å blø. Jaja, tenkte jeg, og forsøkte å le det vekk. Det skulle imidlertid vise seg å være vanskeligere sagt enn gjort, da jeg etterpå stod bak båten for å hjelpe til med litt musklekraft, klarte å falle. Siden jeg stod bakerst tenkte jeg at "jippi, ingen fikk med seg dette". Men det var før Patricio knakk sammen i latter og pekte på de våte klærne mine. Jeg lo med, og sa noe som; "huff, for en torpe jeg er", mens jeg kjente pulsen dunket i underarmen. Jeg snudde håndleddet, og så flere strimler av ferskt blod renne nedover hånda mi, og vurderte i all min flauhet om jeg skulle vise dette til de andre. Jeg innså etterhvert at båtpropellen jeg hadde falt på hadde laga litt for mye skade, og Antonio kom meg til unnsetning og begynte å legge press på såret og skylte det i havet. Jeg ble etterhvert motvillig med til Carmen, dama som forrige søndag hadde sett meg gå på trynet i "restauranten" hennes, for å få noe papir til å legge på. Heldigivis, bare et slags skrubbsår, så i dag, en uke etter, er det bare et arr med litt rur tvers over håndleddet.

Vannski og surfebrett var vanskelig, og jeg er ikke særlig glad i å gjøre ting jeg ikke kan. Derfor var det mer morsomt å dra på tivoli senere på kvelden, jeg Antonio, Carlos og Anne. Jeg og Lenin tok en karusell jeg aldri før har tatt - et slags pariserhjul i alle farger, med en type bokser som snurra frem - og bakover som man skulle sitte i. Jeg tror alle fikk med seg at jeg tok den karusellen hvis man tenker på volumet på skrikene mine. Jeg ble likevel imponert over de fine, røde og kandiserte eplene, sukkerspinnet, grisene som går løse, alle barna som var våkne til langt på natt, og oppslutningen rundt boksekampen samme kvelden.

Det jeg kommer til å huske mest er forøvrig den lille jenta til Lenin, som i det jeg hilste på henne raskt dro hånda si igjennom håret mitt for å kjenne på om det virkelig kjentes annerledes ut enn det mørke håret nicaene vanligvis har. Jeg tror hun ble skuffa.

Ay, herido!

At oppholdet mitt snart er halvveis er for meg uforståelig. Når jeg tenker på at jeg ikke har mer enn noen uker igjen her, ser jeg allerede for meg hvordan jeg med opphovne øyne skal si adios til León og Nicaragua. Men det er mye jeg skal gjøre før den tid kommer, og har heldigvis mange dager igjen som skal nytes.

(Ok. Det er ikke så kort tid. Vi snakker faktisk 6 - 7 uker. Men jeg hadde nok blitt grepet av samme jeg-vil-ikke-dra-herfra-panikk hadde det vært snakk om måneder)

I går sov åtte av oss en la casa de Rigo, som er lokalisert på stranda. Med surfebrettet under ene arma, sekk på ryggen og frukt i den andre, gikk jeg sammen med noen medstudenter fra skolen tirsdags ettermiddag. Gitaren, bærbare høyttalere og forventningsfulle smil var også medbrakt, i det vi gikk innom Playa Roca for å spise middag. Grupos numeros dos y cinco var nemlig ferdig tidlig med skolen, og hadde ikke neste clase før onsdag etter lunsj. Med andre ord, ei perfekt unnskyldning for å ha bål - og pysjamasfest på stranda.

Etter å ha spist møtte vi tre av våre lokale venner og slo av en prat - på spansk. Det blir mye que? og como? når vi forsøker å praktisere og forstå, men de er tålmodige og gjentar gjerne. Det er imidlertid mest gøy for dem - vi blir bare flaue - hver gang (og det er ofte!) at vi oppfatter et ord å være noe anna, slik at setningen får en heeelt anna betydning. Når jeg hører "Skal jeg gå med kyllingen for å du skal danse" sier det seg selv at jeg blir sittende å stirre ut i lufta for å vente på at hjernen min skal forstå sammenhengen. Men vi lærer. 

Jeg har forresten lært meg hva vondt er på spansk. Og "au" er ikke riktig å si, men ay! Jeg forstår at å reise med meg selv er en risikosport, jeg har sår på tærne, rifter under beina, rur på knærne og oppskrapa legger og lår. Jeg har gnagsår, hadde en forstua ankel, forbrent i ansiktet, og rift på håndleddet. En del av sårene på beina skyldes skateboard-skade, som har vært betent, men som nå etter tre uker ser ut til å gro. Ruren på knærne kommer av surfebrettet mitt, noe som forsåvidt håndleddskaden også stammer fra. Kraftige strømmer, store bølger og meg - ingen god kombo. 

Og, det glemte jeg, jeg har fått dusinvis av myggstikk. Jeg snakker grande! Og et av dem - på øyet.

Et av mange gatemalerier i León

På tur til Corinto med niños con cancer (barn med kreft og deres foresatte. Enkelte hadde aldri sett sjøen før). Et veldedighetsprosjekt - og en veldig fin og spesiell søndag. Her er samtlige sliten.  

Mange sitter/står/henger i gatene. Dag inn og dag ut.

Playa Roca. Reggae, rytmer og rom. 

Solnedgang etter surfing i kraftige bølger. 

Fulgt av stort bål og cervezas i la casa de Rigo. 

Jeg kan tro det vil, for kroppen min sin del, bli greit å komme hjem og ikke bli så utsatt for småskader. Det vil si, dersom jeg klarer å dra hjem. Jeg tror uansett det blir hasta luego, i stedet for adios.