Eventyr!

Da er første del av coachinga overstått. Jeg har vært i praksis ved en av de største organisasjonene i Norge, og jeg er fullt opptatt med LIFO-sertifisering og skriving av rapporter. Om ikke lenge, faktisk bare to dager, stikker jeg hjem til nord for å kose meg med Kvikk Lunsj, skitur og kakao. Og den jeg gleder meg aller mest til å se, det er verdens beste turkompis. Eller, turvenninne. Selv om hun er en hund, er hun faktisk en dame-hund.


Denne sangen er beskrivende akkurat nå  (husk å åpne i 'ny fane') !


Fordi: jeg har gått til innkjøp av en Lonely Planet - bok. Jeg kjøpte den samme dagen jeg fikk stipendet, da jeg oppdaget at den var på halv pris. Og selvfølgelig, fordi den handler om den Dominikanske Republikk og Haiti (mehehe). Familien droppa nemlig den påtenkte julefeiringa i Asia, og snudde helt om til å heller ville dra til Karibien! Kunne ikke ha passa meg bedre! Dette har da ført til at jeg sitter i klasserommet og leser om valutakurser, dykking, bachata og merenge, mens jeg ser meg selv i bikini på stranda med saltvannshår.


Det er likevel ikke bare jula det gjelder.

Det blir bolkeundervisning på skolen etter sommeren. Jeg trenger (forhåpentligvis) kun å ta ett fag. Med andre ord - jeg har tre uker i måneden til å jobbe på, jeg må gå ca en uke i måneden på skole. I tillegg: undervisninga slutter i midten av November, og eksamen er av typen innlevering en eller anna gang i Desember (som jeg sender via e-post). Undervisningssemesteret 2013 består kun (?!) av å skrive masteroppgave frem til Juni. Ligninga blir slik veeeldig enkel:

lite skole = mye fri
mye fri = mye jobbing
mye jobbing = masse penger
"juleferie" fra midten av November til slutten av Januar

Masse penger + lang "juleferie" = He-fuckin'-llo Central America! Nos vemos pronto!

Shukran Habibi

Som på arabisk betyr "takk kjære". Jeg så nedover blogglisten etter at jeg hadde publisert forrige innlegg, hvor jeg i oktober skrev at jeg skulle dra til Egypt. Så lenge siden! Men så godt å få reist litt igjen, og det skal sies: den turen redda eksamenskarakteren min. Med andre ord, det lønner seg å ta ei ukes fri rett før eksamensperioden!

Well...

Med 3/4 overstått av mitt første år på master, innser jeg at det nå har gått alt for lang tid siden sist jeg skrev ned noe av kaoset som foregår i livet mitt. Det er klart, jeg tenker, undrer, reflekterer og spør - all denne aktiviteten i et forsøk på å se noen aspekter en smule klarere. I starten av semesteret drømte jeg meg bort til latin-amerikanske lukter og rytmer, og lengtet meg syk etter en hverdag preget av ingen rutiner. Jeg må likevel innrømme, at dette nye livet som master-student til nå har vært en reise i seg selv. Jeg har reist til fortid, forestilt meg fremtid, men mest forsøkt å være "her og nå" - et uttrykk som til stadighet går igjen i klassen. 

Det er bare det, at å være "her og nå" til tider er kjempeslitsomt. "Her og nå" inneholder så mye aspekter av livet, så mange muligheter, så mye som enda ikke er fastsatt, så mange spørsmål og så mye usikkerhet. Holder jeg meg til fortiden så vet jeg hva som var. Ser jeg fremover vet jeg ønskene mine, og veien fremover er slik mulig å se for seg. Men akkurat nå, i skrivende stund, er alt kaos. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal rydde opp. Eller om det i det hele tatt er mulig å ha orden?

Når jeg tenker meg om, er det nettopp dette jeg har satt pris på. Disse dagene uten rutine. Det å ikke vite hva som kommer. Ved å stadig ha blikket rettet fremover, tror jeg nok at jeg går glipp av mye i hverdagen, og jeg må stadig minne meg på hvor deilig det er å være. Det har vært noen interessante og utfordrende måneder, og det stopper nok ikke her. Jeg må bare huske på å kose meg underveis.