una vida buena (...?)

...det skulle jeg gjerne ønske. På spansk betyr overskriften "et fint liv". Det har jeg, ingen tvil om det. Men om det er så bra som det kunne ha vært, er en anna ting.

Det virker sikkert ganske utakknemlig og høres nok materalistisk ut, så jeg understreker at jeg virkelig har trukket gulloddet når det gjelder at jeg ble født i det som regnes som verdens beste land å bo i. Det er bare det, at jeg trives virkelig veldig godt i land som er mye, mye fattigere.
Jeg kan ikke unngå å tenke på mitt forrige semester, på alt jeg fikk mulighet til å lære, å oppdage, å se. Jeg fikk sjansen til å kjenne på kroppen, hva den fortalte meg, hva jeg følte. Jeg slapp å bli stoppet av fornuften og rasjonaliteten, den som vanligvis får meg til å tenke meg om både én og to ganger ekstra, og den som ofte har en tendens til å legge en demper på gledene som livet bringer med seg. Men i Nicaragua, der var jeg en Iselin som fikk ta i bruk seg selv på en helt annen måte enn tidligere. Jeg kjente, uten unntak, hver dag på kroppen hvor mye jeg gledet meg til å ta fatt på en ny dag. Å si at man lever i nuet er kanskje lett, og jeg kan med hånda på hjertet si at det har jeg gjort én gang i livet mitt - det var da.
Og da føles det ganske ironisk å sitte på skolen å lese, og i tillegg bli forelest om, hvor viktig det er å gjøre det man føler. At man kjenner på kroppen; hva den forteller deg. Og jeg forstår virkelig det prinsippet, for jeg har levd etter det.
Men akk så kort.

Tilbake i hverdagen har hodet tatt over. Det er en inkongruens, som man kaller det på fagspråket, mellom hodet og hjertet mitt. Jeg vet som regel alltid hva hjertet mitt forteller meg, og jeg vet hva hodet mitt tenker. For det er som oftest det jeg følger. Og selv om jeg kanskje sparer penger og kanskje ser veien mot fremtiden klarere, så tror jeg ikke at jeg blir noe særlig lykkeligere.

Sist fredag fikk jeg høre noe en klok mann en gang sa:

"Jeg trodde ikke selve livet bare var dagene som kom og gikk. Og nå når det har gått opp for meg, så er det for sent..."



Og det er derfor det er så viktig å være HER og NÅ - å ikke hele tida vente på dagene som skal komme, eller å huske dagene som var. Det er hver dag som utgjør det som er livet, og det er derfor hver dag skal taes godt i mot. Note to self er med andre ord: stå opp og gled deg over dagen, og legg deg lykkelig. Det kan dessverre bli litt vanskelig når jeg konstant husker den deilige følelsen jeg hadde da jeg følte hver dag at jeg virkelig levde, og når jeg nå går rundt å venter på å leve igjen.

Nå har hodet tatt over, noe man lett har for vane til. Hva man kjenner på inni seg er jo ikke så viktig, for man må jo ta en utdannelse...

...eller?

kollektiv kos - once again!

Tilbake i studenthovedstaden, med alt som hører til. Endelig, to måneder på overtid, er leiligheta klar til å bo i - med vann, bad, komfyr, og alt som hører med i et hjem med norsk standard. Vi har mast på huseier og arbeidsleder, klagd vår nød til familie og venner, lånt dusj og vaskemaskin hos medstudenter, før vi nå begynner å kose oss i hjemmet.

Jeg kjenner på kroppen at førstkommede tirsdag blir en deilig kosekveld i kjent Fjordgata-stil, med bakverk, stearinlys og tv-serier. Jeg tyvstartet i dag med noen filmer på Fem med god samvittighet og grønn te, samt nybakt rugbrød. Jeg snudde nemlig en ueffektiv start på dagen til en skikkelig gjøre-ting-dag: brødbaking, gulvvask, jeg tok oppvasken og skiftet sengeklær. Jeg forsøkte deretter å slappe av fordi beina mine verker noe innmari etter en hard Pump-time i går, men måtte gi opp og heller gå en halvitmes tur for å løse opp litt stivhet. Satser likevel på at litt spinning klokka åtte i morra tidlig skal gjøre susen!

Mandagen har jeg heldigvis fri, så skal få unnagjort både trening og studier før jeg sier meg fornøyd. Og en tur innom Rema for å få tak i litt frukt og grønt. Her skal det gjøres klart til bikini før Egypt i november!

høst.

De fleste er glade i sommeren. I alle fall oss nordlendinger. Vi liker lyse netter, varme(re) dager, glimt av sol og selvfølgelig utepilsen. Jeg er selvfølgelig med på den, og liker å legge til at denne årstiden bringer hjem vennene mine fra ulike studie - og jobbforpliktelser i vårt langstrakte land. Jeg må imidlertid innrømme at det er høsten som rører kroppen min mest. Når kveldene lar skumringen ta over lyset, når moltekartene blir oransje og spiselig og blåbærene klare for pannekakene liker jeg meg best. Som i dag, en søndag etter en kveld på byen, har jeg plassert meg på verandaen for å la tankene flyte fritt. Jeg lukter den deilige høstlukta, hører biler fylt med mennesker som enda har ferie og som bruker de siste timene av døgnet til alt de er verdt. Jeg har tent ikke mindre enn fire kubbelys, satt meg på saueskinnet mitt og hentet pelspleddene fra i fjor som jeg brer over meg.

Og med nydusja hår og tekoppen i hånda gjør jeg meg klar for et nytt semester med studier.

For ikke lenge siden fikk jeg tilbudet om et masterstudie jeg lenge har ønsket å gå på. Jeg har ikke vært særlig optimistisk ved tanken om å dra tilbake til Trondheim etter et fantastisk halvår i Nicaragua, men å kunne få oppfylle studiedrømmen jeg har hatt de siste årene, er et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Jeg har likevel vært i tvil i sommer, og har håpet at skjebnen ville ta på seg ansvaret for å bestemme hva jeg skal gjøre fremover. Jeg håper den har valgt rett.

Jeg kan likevel lage meg en liste over noe å se frem til i høst. Jeg gleder meg til å se mine herlige romkamerater igjen, med kosekvelder i kollektivet hver tirsdag. Jeg gleder meg til å kunne begynne å få treningsrutinene på plass igjen, jeg har snart vært åtte (!) måneder uten, noe som merkes på både kropp og humør. Jeg gleder meg til å ta bøkene og studiene fatt igjen, da denne sommeren tidvis har bestått av 62 - timers arbeidsuker og alt for mye dobbeljobbing.

Og sist men ikke minst gleder jeg meg til at underveis og etterhvert som disse spennende student-månedene passerer, skal jeg ut på nye eventyr igjen.

Adios. Nos vemos.

Jeg har forlatt Nicaragua.
Jeg føler meg helt tom.

me siento triste

Jeg pakker ned rommet mitt. Jeg finner tingene fra i starten av oppholdet: notater, brosjyrer, bilder, og mine måneder her på dette rommet føles så lange. Det føles som om jeg har hatt et helt liv her, og det er et liv jeg ikke vil reise fra. Jeg føler ikke at jeg har gjort meg ferdig i León, i Nicaragua, eller i denne verdensdelen. Fra kulturen, fra naturen, fra vennene mine - både de norske og de lokale. Det verste er, at når jeg kommer hjem, så vil jeg ha så vanskelig for å forklare, og kanskje selv forstå og huske hvilke inntrykk jeg nå sitter med fra Nicaragua og menneskene her.

Akkurat nå sitter jeg i hengekøya på Colibrí, hører på latinomusikken min, har gråten i halsen og skulle for alt i verden ønske at jeg i alle fall hadde hatt èn måned til her. En måned med strand og Playa Roca, Salsa og Amor que perdimos på Olla Quamada, Cecilie, Tone og Anders i Managua, med Ped-vennene mine i Somoto, med hele kullet på Cerro Negro og lunsj på studiestedet. Jeg skulle til og med ønske å oppleve San Juan del Sur igjen - for noen opplevelser!

Hjelp, jeg er sentimental.

I dag er det avskjedsfest. Jeg kommer ikke til å unngå å grine.
Jeg er nødt til å dra tilbake.

Managua & Semana Santa på Las Peñitas

Påskeferie i León betydde skolefri - men også at eksamen var like rundt hjørnet. Det var imidlertid utrolig trist å troppe opp på stranda siste tirsdag med skole, hvor også skolefotografiet skulle tas. Jeg starta å grine allerede under frokosten, én gang til i klasserommet på Casa Protocolo, og på bussen til Las Peñitas. Selvfølgelig grein jeg etter at skolebildet var tatt - og også da Marvely ønska oss lykke til på eksamen og kyssa oss på kinnet. Tenk at undervisninga er over! Det føles som i går at vi hadde første skoledag, men likevel har jeg opplevd mer på disse månedene enn jeg har gjort på flere år hjemme.

Mandag dro jeg og fire andre til Managua for å ta eksamenslesing på femstjerners hotell, noe man kan ta seg råd til i Nicaragua - 400 kroner natta for et rom. Det fantes svømmebasseng, aircondition (!) og dyne (!!!) sauna, treningsrom og tv. Det var som å komme til en anna verden, men om det egentlig er en bedre en vet jeg ikke. Det ble gjort lite anna enn bare å slappe av og lese, men vi tok en tur på TGI Friday for å spise, noe som var stas for min del siden det var min første gang på det stedet. Jeg merka likevel at selv om det å bo på et slikt hotell var nærmere mitt vanlige liv i Norge (med varmvann i krana), og at jeg fort kunne ha følt meg hjemme der, syntes jeg det var ubehagelig å ikke føle at jeg kunne gå barbeint rundt omkring på de lyse flisene, eller sitte med beina på bordet eller oppe i sofaen. Jeg merka at å spise all maten med bestikk var vanskeligere enn før - jeg bruker nesten bare henda (eller maistortilla'en) her - men det skal sies at det var utrolig godt å få så mye kaffe man ville ha servert til bordet.


Semana Santa hadde vi hørt mye om. Under punktene "health and safety" hadde Rigo de siste tre tirsdagmøtene forberedt oss godt på fulle nicaraguanere, masse drunkdrivers, tyverier og småskader. Jeg følte meg med andre ord godt forberedt da første dag av denne store påskefeiringen skulle finne sted. Jeg tror egentlig at jeg har undervurdert nicaraguanerne, for er det én ting de kan så er det å arrangere festitivitas. Da jeg ankom stranda med taxi, tok ikke sjansen på buss, var det et kaos uten like. Når mange tusen rømmer fra byene og innlandet ned til stranda for å feire påske blir det fort trangt om plassen. Musikken og lysene kunne sees og høres på lang avstand, og jeg skjønte ikke før vi passerte to store bunkerser med fest hvor stor påskefeiringa egentlig var her nede.
I gatene i León er det stille under Semana Santa, vel og merke på kveldene. På dagtid lages store bilder, store malerier av ris og sagspon, som males til i religiøse motiver i sterke farger. Etterpå marsjerer store folketog med kister og symboler, musikk og sang, over kunstverkene. Nesten synd, men det er en spennende tradisjon.
Stranda på sin side, tok 200 cordobas, 50 kroner for inngang til festen. 50 kroner for musikk, mennesker, dansende damer på scenen, live DJ og fri bar. Fri bar! Tan locos! Det var likevel det store dansegulvet som lokket, og det har virkelig vært en spennende og annerledes, men slitsom påskefeiring. Stranda er full av nicas på ferie, med kjølebag og palmeblader for nedkjøling og skygge, strandmadrasser, strandstoler og gyngestoler (!) i sanda, og badende med ALLE klærne på. Jeg så ikke én nica i bikini.
Dette var etter ryktet, eneste påsken med 0 dødsfall, verken i trafikk- eller drukningsulykker. Det var likevel en actionfyllt påske, med overberusa nicaer på gata, ølkrig på dansegulvet, konflikter med politiet (nei, det gjaldt ikke meg mamma) og mye spasering frem og tilbake på både veien og på stranda.

Søndagen, siste dag av Semana Santa var tranquilo. Det var en slitsom helg, og siden folk og hus på stranda ikke hadde vann på grunn av det store trykket av mennsker, var det ikke så lett å verken få dusja eller gått på do. Jeg kan med dette skryte av å, etter å ha bodd fire dager på stranda i påsken, ha klart meg uten begge disse to godene. Huset jeg bodde i hadde uansett ikke bad, men en vannslange i hagen. Vi dusja derfor i badetøyet, hvor vi ene dagen henta vann fra brønnen til Leo, der jeg tilogmed fikk egen bøtte å dusje meg med. Hjemme hos Antonio fikk jeg tildelt en suppetallerken som skulle brukes til å samle vannet i, for så å dusje. I hagen. Men jeg fikk da vaska meg.
Det sier seg selv av siste dagen kun gikk til avslapping i hengekøya på Pelican Surf, comida á la Carmen, samtaler med Agateite aka sjukkebållafeita - ja han heter Agateite, noe jeg ikke klarte å huske, og jeg lo av meg selv da jeg foreslo navnet "tjukkebollafeita" til Antonio. Til alt mitt "hell" er dette et ord som også godeste Agateite forstår, så jeg tråkka fint i salaten der. Koselig.
Etterhvert kom jeg imidlertid på at "Whups - jeg har eksamen i morra! ....Og jeg har ikke ordbok..."
Enda mer koselig, med andre ord, da jeg skjønte at følgende dag kom til å måtte starte tidlig for å skaffe meg nødvendig utstyr til eksamen.

Så jeg forlot stranda med et smil om munnen etter min første feiring av Semana Santa i Nicaragua - uten å ha ofra norsk snøføre og Kvikklunsj en eneste tanke.

¡Que horror!

Da det for min del bare gjenstod to og en halv uke av dette herlige livet i Nicaragua før Peru og hjemreisen står for tur, bestemte jeg meg for å bli med på en oppdagelsesferd til Somoto. Det var snakk om bare en dagstur, bestående av vandring mellom berg og i en stor elv, og vi ble fortalt at vi måtte belage oss på både svømming og hopping fra store og små klipper underveis.

Lørdag var avreisedagen, og jeg kjøpte et videokamera for anledningen (som selvfølgelig ikke hadde batteri – men det er en annen historie).

Fordi dette ble en tur på impuls ble cecilie overlykkelig, og delte gjerne rom med meg og Antonio. Bussturen til Estelí var på rundt to timer, og vi ankom byen på kvelden. Joakim, en svenske som jobber her, fortalte oss at det lå et par hostel like ved, og da han nevnte det siste navnet på hostellene han visste om som lå i nærheten var han kjapp å føye til; «men det er et veldig, øhm, billig et». Å joda. Det var jammen der vi hadde reservert et rom.

Så kom vi inn da, bak ei gitterdør, sa buenas til señoraen i gangen, og fikk nøkkelen til rommet vårt. Opp ei trapp smalere enn en stige, og inn ei dør med ei køyeseng og ei enkeltseng. Og jeg tror det fantes et lite bord der også. Men for 3,5 dollar natta så var det mer enn overkommelig, med (blikk)tak over oss, og vegger med ikke så veldig mange hull.

Jeg tenkte ikke over at det ikke fantes vifte på rommet, men skjønte det straks vi gikk ut for å finne en bar. Det var sikkert bare 30 varmegrader, altså veldig avkjølende og deilig, og nesten så vi tok på oss hettegenserne vi ble anbefalt å ha med. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn vi trodde å finne et sted å sette oss ned, da det for det første fantes flere steder med bare menn – noe som ville fått Antonio i trøbbel siden han var en nica sammen med to chelas, og han ba pent om å gå et anna sted da han ikke ønsket una cara azul mañana. Vi dro videre, betalte en taxi for å ta oss med til et sted som var bueno, og ikke kunne vi gå inn der heller. Eller, jeg og Cecilie kunne, men ikke Antonio. Han hadde bare chinelas på, altså sandaler, og det gikk ikke. Selv om han var den som så penest kledd ut av alle oss – jeg og Cecilie hadde joggesko og treningsshorts! Vi var en smule irriterte, og brøt ut «qué estupido!» i det vi passerte vakta i døra.

Vi fant heldigvis et sted like ved hostelet vårt, og tok noen Toñas der, før Cecilie dro hjem. Jeg og Antonio dro derfor videre alene, og satt ved en bar (hvis man kan kalle det det) som ligna stua til en hvilken som helst familie i Nicaragua. Vi delte to litros, og snakka om oppholdet mitt i León. Han minte meg på hvor lite spansk jeg kunne før, og sa «nå kan vi faktisk ha ordentlige samtaler». Og ja, når jeg tenker på det, så er det utrolig hvor mye jeg har lært.

Vi gikk tilbake til en halvsovende Cecilie, stilte vekkerklokka på fem, fikk kjeft av naborommet fordi vi lo så høyt, og sovna etterhvert i køyesenga.

Dagen etter starta ved morgengry. Jeg var sinna fordi jeg ikke hadde batteri til mitt nyinnkjøpte videokamera, men glemte det fort etter litt søvn på bussen. Det var varmt da vi ankom stedet hvor vi skulle spise frokost, et lite blikkhus med plaststoler og utedo, hvor familien hadde forberedt gallo pinto, eggerøre med småpølser og platanaos på engangsservise. Etter at kaffen var drukket starta vi å gå, ca to kilometer langs hovedveien før vi tok av inn til Somoto Canyon. Ting som kamera og penger ble lagt i en stor vanntett boks, før vi etter en liten stund med spasering i sand måtte ut i elva. ¡Que frio! Kjempekaldt i forhold til det vi er vant til, men regner med det ville vært behagelig temperatur hadde det vært i kalde Norge. Turen var lang. Over steiner, strender og i elva, under gjerder og stokker i vannet. Men det var kjempefint å gå nede i den dype dalen, med høye bergvegger som omkranset oss, med friskt elvevann og stup som vi måtte hoppe fra. Slitsomt, men verdt det. Og det skulle komme til å bli verre.

Etter å ha overlevd svømming i flere timer i en dyp elvekanal uten mat og drikke, skulle vi nå vente på å få starte å gå opp fra kanalen. Vi ble presentert for to alternativer; en halvannen times båt – og gåtur, eller tjue minutter opp den ene bergsiden. Valget var enkelt. Jeg var nemlig veldig sulten.

Vi starta å gå oppover, og jeg skjønte straks at det var lettere sagt enn gjort. Vi var blitt fortalt at det var sikk-sakk-veier og tau til å holde i – noe som viste seg å være langt fra sannheten. Det fant vi ut da vi stod foran en bergvegg på 8 meter. «Her skal vi opp» sa den lokale som leda an, tok tak i ei rot, plasserte den mellom beina og dro seg oppover. Vi var i sjokk. Antonio stakkar, som ikke turte å hoppe fra et berg på seks meter ned i elva tidligere på dagen (hoho) sprang oppetter rota. Han som ellers behersker macheter når han kutter opp kokosnøtter og bølger på flere mannshøyder, har høydeskrekk. Han fortalte meg etterpå at han bare måtte komme seg opp – uten å få tid til å tenke.

Jeg tok tak i rota, spente armmusklene og dro meg opp uten å se ned. «Trenger liksom ikke flere sår og småskader nå», var det eneste jeg tenkte. Jeg var oppe – og merka at jeg sto på en smal sti hvor det var bergvegg på ene siden, og stup på andre. Og der skulle jeg klare å balansere, med bein så ukontrollerbare som en kokt spaghetti og så sulten at jeg skalv i hele kroppen. «Mierda». Både jeg og Anita kom oss heldigvis levende opp til neste etappe – vel, først fikk hun en stein midt i panna – og oppdaga at det var mer klatring. Lengre distanse, høyere opp og kun ved hjelp av et tau festa i et tre denna gangen. Jeg var mer nervøs nå, fordi nå visste jeg hvor skummelt det var, og tilogmed en anna lokal type som var med utbrøt «que horror!» da han forstod at det var mer.

Likevel, vi klarte det. Men dagen stoppa imidlertid ikke der.

På veien hjem stakk jeg, Cecilie og Antonio innom et hus som plkaterte med «Hay frescos aqui» - altså at det fantes leskedrikk der. Noe som viste seg å være en grå (!) veske i en plastpose. Jeg trodde først at det var selve posen som var grå, men det var altså ris med kanel vi drakk. Jeg var imidlertid så tørst (fantes ikke vann til lunsjen vi fikk på gården på toppen av fjellet) at det gjaldt bare å holde for nesa og få i seg det man klarte. Etter å ha kommet vel frem til bussen etter å ha kjøpt vann og cola til hjemreisa, la jeg meg ned i setet for å sove. Trangt og intimt, men fullt mulig å få et par timer på øyet. Jeg våkna etter en stund etter å ha drømt at bussen kjørte i grøfta, og merka at sola var gått ned. Vi hadde kommet til sivilisasjonen igjen, til Estelí, med masse folk i gatenen, bensinstasjoner og biler. Og plutselig dreide bussen skikkelig til høyre før det smalt noe kraftig, og hele bussen beveget seg med et rykk. Jeg ble skremt, så på Cecilie, spurte Antonio hva som skjedde i det Flavio sprang ut av bakdøra på bussen og ropte i gata. Det viste seg at vi hadde kollidert, og han som (fylle) kjørte i bilen som hadde kommet i vårt kjørefelt stakk av. Bussen kunne ikke kjøre videre, så der stod vi.

Men, vi fikk roa oss ned, bytta buss, og vi kom oss hjem. Vel og merke etter at vi ble stoppa av politiet som ønska å gjennomsøke bussen og sjekke passenen våre. Jeg hadde selvfølgelig ikke med mitt – så takk til Flavio som klarte å snakke dem fra det.

Det var med andre ord ikke en avslappende helg. Og jeg regner med den neste ikke blir mer rolig.

Peligroso!

Jeg kan ikke tro hvor fort tiden har gått. Jeg husker hvordan det var å sitte på bussen ned til stranda, til skolen, tredje dagen. Jeg tenkte, i takt med musikken: endelig, jeg er her. Og det er så sykt verdt det. Og enda, den tredje måneden, tenker jeg det samme.

Jeg skulle egentlig ha posta flere innlegg. Jeg får helle skrive mange de kommende dagene om tida som har gått, og publisere dem etterhvert, for det er mye som må skrives ned. Blant annet prøvde jeg og Antonio å reise bort sammen, endelig hadde jeg en helg til disposisjon, og jeg hadde utrolig lyst til å se andre steder av Nicaragua. Jeg har nemlig beklageligvis tenkt at jeg har bedre tid enn jeg har hatt, og nå er det bare tre - fire helger igjen her. Derfor stod det mellom Ometepe, Estelí, Granada og Maysaya, og vi hadde enda ikke bestemt oss da vi satt på den gule, amerikanske skolebussen til Managua. Det skal imidlertid nevnes at vi ikke kom noe særlig lengre. I det jeg gikk av bussen var den nemlig en ganske kjapp bandido som klarte å åpne sekken min og hente ut pengeboka på mindre enn 8 sekunder - uten at jeg skjønte noe som helst. Så der satt vi da, i den farligste byen i Nicaragua, uten penger. Og det eneste vi kunne gjøre var å dra hjem igjen - men det ville vært umulig å ta buss; da måtte vi ha betalt for drosje til terminalen da det ikke er særlig anbefalt å gå rundt i Managua, og deretter betalt bussen, og for så å betale taxi fra terminalen i León til huset. Uten penger hadde vi ikke kommet lengre enn til drosjedøra. Heldigvis kunne én av oss greit spansk, og forklarte situasjonen til en taxista som kjørte opp ved siden av oss, som var villig til å kjøre oss til León for 800 cordobas og få pengene der.
Jeg gråt en tåre over en ødelagt helg, men satte meg inn i taxien og tok opp ordboka mi for å tenke på andre ting.
Plutselig, på hovedveien, begynner en stor semitrailer å tute noe forferdelig. Dét er ikke uvanlig her i Nicaragua, men da vi snudde oss så vi at den var på tur å kjøre forbi oss i et forferdelig tempo - og vi måtte legge oss ut i grøfta. Forsøket var mislykket, og tre ganger mer prøvde monster-kjøretøyet å komme forbi oss før det lyktes. Jeg hadde akkurat klart å roe meg ned, før jeg hører et svært smell og bestemmer meg for å se frem på veien for å finne ut hva lyden var, men klarte ikke å se noe som helst. Det gjorde tydeligvis ikke sjåføren heller, for han satt med hodet ut av vinduet. Og det er da jeg skjønner at det er panseret på bilen som har løsnet, og gått rett opp i ruta på bilen og slik at den ble knust. Sjåføren stoppa, rista på hodet, gikk ut av bilen for å ta ned panseret, og fortsatte å kjøre i et saktere tempo. Og ikke før jeg hadde rukket å tenke "jasså, han kjører bare videre han", kommer et nytt smell, og igjen er det umulig å se noe på veien foran. Men nå, andre gang dette skjedde (jeg ble like skremt gang nummer to), gikk alle sammen ut av bilen (på motorveien!), og hjalp han med å knyte fast panseret med skolissa hans. "Ah, nå er vi vel redda", liksom.
Men vi kom oss frem i det minste.

Helga ble derfor brukt til å ha en ferie i León. Ikke helt etter planen, men det fungerte fint likevel. Sov på stranda, leste på stranda, solte meg på stranda og surfa på stranda. Og det er dobbelt så gøy å være to som surfer på samma brett.

Kort oppsummert: det er farlig bra i Nica!

Me gustas mucho

Solnedgang på Las Peñitas klokka seks en tirsdag, rom & cola, middag og bursdagsfeiring. Måtte selvfølgelig synge bursdagssangen mens sola gikk ned.

Hundene vil være med...

...og det vil Iselin også.

Antonio surfer på småbølgene på Playa Roca.

Ønsker du drikke å "ta med" så kommer det i en slik form. Melk med banan - og kanelsmak, eller fruktpunsj? Og nicaraguanerne tenker på alt; det er tilogmed store isbiter i posene. Avkjølende er stikkordet.

Forberedelse av hummer - og fiskesuppa vi ble servert av Carlos og Antonio foregikk her; i oppvaskkummen til Mario. Vask, sløying av både hummer og fisk samt oppkutting av grønnsaker.

Det står ikke på kreativiteten når man ikke har boller å ha suppa i. Og smaken? Aldri smakt bedre. 

I en sidegate i León. 

Sk8 M8

Me no acuerdo...

...har jeg sagt ofte her nede. Av forskjellige grunner. Ikke har jeg god hukommelse til hverdags, men det blir jammen verre med litt Flor de Caña og/eller Toña innabords.
Forrige uke var en uke med mye av førstnevnte. Jeg var syk mandagen, og sov rundt 14 timer. Dette gjorde tirsdagen til en fin dag, hvor jeg og Anne fikk surfa på Poneloya i skoletiden (men vi ble henta inn av den ene badevakta på grunn av sterk strøm), og etterpå møtte våre venner for en runde basketball i León. Det er en bane som ligger midt i sentrum, som samler basketfolk, fotballgutter og skatere, og ofte er alle på banen samtidig. Men på grunn av fotballspilling på basketbanen i det tidsrommet vi ankom, ble det heller noen litros Toña på en takterrasse.
Å sitte fire stykker rundt et bord med like mange fulle ølglass, betyr vanligvis lange samtaler, diskusjoner og andre morsomheter, men når man ikke snakker samme språk byr det på en del utfordringer. Dette betyr at man snakker realtivt overfladisk, som for eksempel om diverse chicas locas, om hvor stygge tær Anne har fordi de ligner på en gekko, eller å snakke om at man er gorda eller flacko. Andre ting som er morsomt er å være en pantera rosa, og vi ler oss halvt ihjel av å synge en elefant(ino) kom marsjerende på spansk.
Overfladisk og internt, men det er da (litt?) kommunikasjon.

Onsdagen prøvde vi på nytt med basketball. Jeg ble med Antonio til basketbanen på Las Peñitas, hvor vi skulle spille kamp. Jeg har aldri sagt at jeg er god til ballspill, i alle fall ikke basket, for jeg eier ikke teknikk. Jeg har stå-på-vilje og kan springe hurtig, men å drible meg igjennom et forsvar er jeg ikke god på. Og jeg tror det viste seg at jeg hadde riktig.
Vi ankom basketbanen på ettermiddagen, etter å ha gått et stykke på en grusvei gjennom en liten bebyggelse bestående av hus med enten palme - eller blikktak. Det sprang griser i gatene, hester og kyr sto og beita oppetter huspålene, og flere barn sprang rundt omkring med et hjul, en ball eller en pinne. Dette var heldigvis etter at den verste varmen, som er midt på dagen, hadde roa seg. Hvis ikke hadde det ikke vært mulig å bevege seg blant så mange mennsker, hus og dyr, midt oppi støvet og langt fra den mer kjølige brisen fra havet. Jeg troppa opp i en rosa Adidas-shorts, en grønn Volcom-topp, hvite Nike-sokker og lilla Nike-sko. Det vekka mye oppmerksomhet blant basketspillerne; rundt 17 nicas i hullete shorts og fargerike t-skjorter, som allerede var igang med spillinga i enten flip-flops eller barbent på en bane av sement. Jeg var eneste jente, og i tillegg chela, men det var ingen problem å få være med. Jeg bidro imidlertid ikke med så mye for laget mitt, men kroppen min trengte litt aktivitet. Det var likevel spennende å få se hvor utrolig flinke disse gutta var, og å se den teknikken hver og en fikk vise frem. Etter en god times spill, kjente jeg lengselen etter vann. Antonio hadde dratt med Carlos på motorsykkel, og kom tilbake med en gjennomsiktig pose (!) vann. Det er ikke særlig uvanlig her, og man får kjøpt både Cola, juice, vann og melk på vanlig husholdningspose som knyttes sammen - gjerne med et sugerør hvis du ønsker det. Det fulgte imidlertid ikke med denne vannposen, så jeg måtte bite hull og presse vannet opp i munnen (jeg regner med at jeg så ganske så ikke-lokal ut, heller klønete), for så å dele posen med resten av laget.

Jeg var enda mørkerød i ansiktet, og svetteperlene piplet fortsatt ut nesten en time etter jeg kom ut av dusjen. Jeg klasket likevel på litt sminke, og dro med vennene mine på Olla Quamada, for å se på konsert. Oversatt heter stedet "brent gryte", og er stamstedet på onsdager og torsdager, når det er henholdsvis konsert og salsakveld. Onsdagen gikk fint, men torsdag ble litt for mye for en sliten student. Man kan, kort fortalt, si at jeg sovna på kjøkkenbenken da jeg venta på maten min den kvelden. Jeg må nok innrømme, at jeg ikke helt husker hvorfor, men at kvelden starta med litt Flor de caña allerede på veien fra Las Peñitas og opp til León. Jeg tror forresten ikke at Cecilie helt husker heller.

Fredag var en fin kveld. Konsert på Via Via, hambourgesa fra gatekjøkkenvogna på benken i sentrum, til CamaLeón. Stikkordet for helga kan sies å være qué drama, selv om det meste syntes å ordne seg for de fleste involverte, både oss nordmenn og de lokale. Det ble feira med en tur på Playa Roca søndag, etter en meget forvirrende lørdagskveld på Poneloya og Las Peñitas som innebar mye gåing, en del cerveza, folk på stranda i de sene nattetimer, ufrivillig overnatting for samtlige strandgjester, og nye mosquitobites for undertegnede. Hadde det ikke vært for min nye skade, nemlig et oppskrapa lår/kne etter surfing på Playa Roca (at det var en stein som var skyldig i den ulykken tilsier vel navnet?) hadde det vært en heller uvanlig helg.

Men etter fine waves foran tilskuere og følelsen av å ta en bølge, to stykk på samma brett, så skal jeg ikke klage over litt skrubbsår. For det var sykt verdt det.

Og dét er i alle fall en opplevelse jeg skal huske.

Feliz fin de semana

Helga var begivenhetsrik. Vi hadde fri fra skolen fredag, og derfor bestemte jeg og Anne oss for å dra til landets hovedstad, Managua. Jeg ønska først og fremst å dra for å skaffe meg rash guard og surfeshorts, og gjerne et par nye sandaler. Vi skulle også innom den norske ambassaden for å undersøke forholdene for å forlenge visumet, hvor vi møtte Hedda, som hadde fått frastjålet sitt pass. Å være på norsk jord, i en overdådig og strengt bevoktet bygning, samtidig som vi var i et av de fattigste landene i Sentral - Amerika var spesielt. Utenfor de høye murene satt brusselgere, uteliggere og andre, som ikke har råd til et par sko på beina, mens vi satt inne i et kjølig air-conditionisert rom, med tilgang på et toalett som luktet vannmelon. Jeg har ikke siden jeg kom til Nicaragua, gått på et liknende do. Vanligvis er man heldig bare det er toalettpapir tilgjengelig. Og gjerne en bøtte med vann hvor man kan skylle fingrene etterpå.
Managua var ikke særlig mye å se. Byen er veldig uoversiktlig, og det er generelt farlig å ferdes i gatene. Derfor holdt vi oss kun inne på et kjøpesenter, som forsåvidt var ok siden vi var der kun for en dagstur.
Managua kunne by på mye når det kom til klær - i alle fall kjoler. Og sko! I alle fasonger, farger og høyder, og til en brøkdel av prisen man betaler hjemme. Jeg endte imidlertid kun opp med to forskjellige par flip flops.
For å komme oss hjem måtte vi ta en slags shuttle som går mellom León og Managua, minibusser som går i det de er fylt opp. Vi skulle vist bedre - å ta buss hjem fra hovedstaden en sen fredagskveld var nemlig veldig populært. Med andre ord stod vi i en time og 45 minutter i en slags garasje laget av gjerder, og venta. Vi kom oss heldigvis med den fjerde bilen etter å ha stått, sittet, drukket hugo de naranja og agua fra plastposer, og spist oss småmette på bananchips.

Etter å ha kommet oss vel hjem, dro vi på Via Via senere på kvelden for å møte vennene våre. Det var ikke bare dem vi møtte - men også et menneske vi kalte for el chica. Som navnet tilsier, er det en heftig blanding mellom en jente og en gutt, jeg hadde store vanskeligheter med å forstå om jeg snakka med en sminka gutt eller en maskulin jente. Og dette var tydeligvis til stor underholdning for vennene mine. Etter en tur innom Cameleón, spanderte Antonio på meg en khrot-dog (jeg prøver å skrive hvordan nica'ene uttaler hot dog), og jeg tror aldri jeg har spist bedre nattmat. Men denne gangen delte jeg ikke maten min med noen, i frykt for å miste den til en eller anna løshund som sist.

Dagen etter dro jeg og Anne for å stå på vannski og surfebrett i Mangroveskogen, og gutta hadde fiksa båt. Vi starta lørdagen med en litro de Toña og en fiskerett tilberedt på stranda. En herlig start, med andre ord. Noe som ikke var like herlig var at jeg, kløne som jeg er, sparka foten min i en stein, og begynte selvfølgelig å blø. Jaja, tenkte jeg, og forsøkte å le det vekk. Det skulle imidlertid vise seg å være vanskeligere sagt enn gjort, da jeg etterpå stod bak båten for å hjelpe til med litt musklekraft, klarte å falle. Siden jeg stod bakerst tenkte jeg at "jippi, ingen fikk med seg dette". Men det var før Patricio knakk sammen i latter og pekte på de våte klærne mine. Jeg lo med, og sa noe som; "huff, for en torpe jeg er", mens jeg kjente pulsen dunket i underarmen. Jeg snudde håndleddet, og så flere strimler av ferskt blod renne nedover hånda mi, og vurderte i all min flauhet om jeg skulle vise dette til de andre. Jeg innså etterhvert at båtpropellen jeg hadde falt på hadde laga litt for mye skade, og Antonio kom meg til unnsetning og begynte å legge press på såret og skylte det i havet. Jeg ble etterhvert motvillig med til Carmen, dama som forrige søndag hadde sett meg gå på trynet i "restauranten" hennes, for å få noe papir til å legge på. Heldigivis, bare et slags skrubbsår, så i dag, en uke etter, er det bare et arr med litt rur tvers over håndleddet.

Vannski og surfebrett var vanskelig, og jeg er ikke særlig glad i å gjøre ting jeg ikke kan. Derfor var det mer morsomt å dra på tivoli senere på kvelden, jeg Antonio, Carlos og Anne. Jeg og Lenin tok en karusell jeg aldri før har tatt - et slags pariserhjul i alle farger, med en type bokser som snurra frem - og bakover som man skulle sitte i. Jeg tror alle fikk med seg at jeg tok den karusellen hvis man tenker på volumet på skrikene mine. Jeg ble likevel imponert over de fine, røde og kandiserte eplene, sukkerspinnet, grisene som går løse, alle barna som var våkne til langt på natt, og oppslutningen rundt boksekampen samme kvelden.

Det jeg kommer til å huske mest er forøvrig den lille jenta til Lenin, som i det jeg hilste på henne raskt dro hånda si igjennom håret mitt for å kjenne på om det virkelig kjentes annerledes ut enn det mørke håret nicaene vanligvis har. Jeg tror hun ble skuffa.

Ay, herido!

At oppholdet mitt snart er halvveis er for meg uforståelig. Når jeg tenker på at jeg ikke har mer enn noen uker igjen her, ser jeg allerede for meg hvordan jeg med opphovne øyne skal si adios til León og Nicaragua. Men det er mye jeg skal gjøre før den tid kommer, og har heldigvis mange dager igjen som skal nytes.

(Ok. Det er ikke så kort tid. Vi snakker faktisk 6 - 7 uker. Men jeg hadde nok blitt grepet av samme jeg-vil-ikke-dra-herfra-panikk hadde det vært snakk om måneder)

I går sov åtte av oss en la casa de Rigo, som er lokalisert på stranda. Med surfebrettet under ene arma, sekk på ryggen og frukt i den andre, gikk jeg sammen med noen medstudenter fra skolen tirsdags ettermiddag. Gitaren, bærbare høyttalere og forventningsfulle smil var også medbrakt, i det vi gikk innom Playa Roca for å spise middag. Grupos numeros dos y cinco var nemlig ferdig tidlig med skolen, og hadde ikke neste clase før onsdag etter lunsj. Med andre ord, ei perfekt unnskyldning for å ha bål - og pysjamasfest på stranda.

Etter å ha spist møtte vi tre av våre lokale venner og slo av en prat - på spansk. Det blir mye que? og como? når vi forsøker å praktisere og forstå, men de er tålmodige og gjentar gjerne. Det er imidlertid mest gøy for dem - vi blir bare flaue - hver gang (og det er ofte!) at vi oppfatter et ord å være noe anna, slik at setningen får en heeelt anna betydning. Når jeg hører "Skal jeg gå med kyllingen for å du skal danse" sier det seg selv at jeg blir sittende å stirre ut i lufta for å vente på at hjernen min skal forstå sammenhengen. Men vi lærer. 

Jeg har forresten lært meg hva vondt er på spansk. Og "au" er ikke riktig å si, men ay! Jeg forstår at å reise med meg selv er en risikosport, jeg har sår på tærne, rifter under beina, rur på knærne og oppskrapa legger og lår. Jeg har gnagsår, hadde en forstua ankel, forbrent i ansiktet, og rift på håndleddet. En del av sårene på beina skyldes skateboard-skade, som har vært betent, men som nå etter tre uker ser ut til å gro. Ruren på knærne kommer av surfebrettet mitt, noe som forsåvidt håndleddskaden også stammer fra. Kraftige strømmer, store bølger og meg - ingen god kombo. 

Og, det glemte jeg, jeg har fått dusinvis av myggstikk. Jeg snakker grande! Og et av dem - på øyet.

Et av mange gatemalerier i León

På tur til Corinto med niños con cancer (barn med kreft og deres foresatte. Enkelte hadde aldri sett sjøen før). Et veldedighetsprosjekt - og en veldig fin og spesiell søndag. Her er samtlige sliten.  

Mange sitter/står/henger i gatene. Dag inn og dag ut.

Playa Roca. Reggae, rytmer og rom. 

Solnedgang etter surfing i kraftige bølger. 

Fulgt av stort bål og cervezas i la casa de Rigo. 

Jeg kan tro det vil, for kroppen min sin del, bli greit å komme hjem og ikke bli så utsatt for småskader. Det vil si, dersom jeg klarer å dra hjem. Jeg tror uansett det blir hasta luego, i stedet for adios.

En la playa

(Ps. Trykk her hvis du vil høre Herlige, latinske rytmer . Gjerne mens du leser)

Jeg tilbringer mye tid på stranda.
På stranda ligger blant annet studiesenteret vårt, det er der vi studerer, kjøler oss ned og surfer. I helga dro vi, igjen, til stranda. Ikke vår lokale strand, men vi måtte kjøre halvanna time nordover til Miramar, med ti surfebrett på taket og femten personer i bilen. Hvordan vi alle fikk plass er jeg usikker på, men intimt var det! Vi er uansett så vant til å svette i all offentlighet nå, så at vi sitter klistra fast i hverandre gjør ikke noe lengre. Og at det høres ut som om girkassa stryker med innimellom venner man seg fort til. Våre kjære venner Carlos, Antonio og Antonio var med, og bidro med skyss, brett til de som ville leie, og selvfølgelig litt ekspertise i vannet.
Bilen brumma av sted, med reggae-og-latinorytmer på full guffe, med solen halvveis opp på himmelen. Klokka nærma seg tolv da de første kom seg ut i havet, jeg med mitt nye brett for første gang. Vi var nesten de eneste på den lange, varme sanda, bortsett fra et par nysgjerrige smågutter som ville sjekke ut alle chelas'ene som skulle begi seg ut i bølgene.
Etter timer på brettet, saltvann i lungene og røde, solstekte kinn, satte vi kursen hjemover. Vi hadde ikke tilgang på dusj, bare et skur med to baljer vann som vi brukte en plastkopp til å skylle av oss den verste sanda med. Samtlige sovna på veien hjem.

Stranda Miramar

Èn time fikk vi, på å dusje og skifte klær, før vi ble henta ned til Las Peñitas, vår lokale strand. Klokka var ti på seks, og vi rakk akkurat å gå ut av bilen, sette oss på en trestamme, få en lokal cerveza i hånda, og se alt rundt oss forandre seg til oransje i dét sola gikk ned i horisonten. En halvtime etterpå, i det himmelen ble mørk, fylte den seg med en mengde stjerner jeg aldri før har sett. Vi la oss ned i sanda og så opp på det svære som omkranset oss, før vi kjente lukta av brent tre. Et stort bål og en grill ble fyrt opp, og det var tid for Carlos å begynne å tilberede middagen til sultne surfere. Pollo, pesce og res ble lagt på rista, og vi forsynte oss med potetsalat, grønn salat og brød. Ved siden av maten hadde vi rom, som er den lokale spesialiteten når det kommer til drikke, og cola. Og selvfølgelig strømma latinske rytmer ut av høyttalerne. For en kombinasjon. Og for en kveld.

Etter god mat og drikke, var det på tide å forlate stranda og bålet. Våre lokale venner tok oss med til en strandfest, med kun, ja - lokale. En liten bar var tilgjengelig, og jeg ba om quatro vasos y dos coca cola, tok opp romflaska fra veska, og jeg og jentene dansa oss inn i natta.

Ellers har jeg studert latinamerikansk kultur på nært hold. Dagen etter fikk jeg nemlig oppleve et skikkelig nicaraguansk spisested, hvor señoraen sa at jeg bare skulle ta plass ved plastbordet hennes, under et palmetak, som så og si var plassert i grøfta. Jeg henta selv fram en plaststol, takka ja til kylling mens la chica spiste fisk, som var akkompanert med kald gallo pinto og en slags salat. Alt lå i diverse plastbeholdere i forskjellige farger, så det er en underdrivelse å si at jeg var skeptisk - men fytti, så godt! Da var det verre med plastglasset jeg ble tilbudt for å ha min jugo de naranja i, som mest minte meg om et veldig skittent campingvognglass. Rundt oss stod en plastkrakk, to andre stoler, ei seng (!) og en benk med en tv på. Men det nytter så visst ikke å være verken utålmodig eller kresen i dette landet. Jeg ble nemlig etterhvert spurt om jeg ønska kniv - for jeg hadde kun fått en gaffel, og det å spise et svært kyllingstykke uten redskaper er jeg ikke vant til. Señoraen lo, og sa at jeg måtte bare gjøre det på nicaraguansk vis. Da jeg tok henne på ordet og knakk kyllingen i to med bare hendene, fikk hun et enda større og tannløst glis rundt munnen. Etter måltidet betalte vi, 30 cordobas hver (ca 8 kroner), og jeg ble spurt om jeg ville vaske hendene mine. Jeg takka ja, og la chica henta et plastglass med vann i fra en beholder, og helte det over hendene mine hvor resten rant ned på jordgulvet. Jeg sa gracias til señoraen, og adios til papegøya og den lille gutten som spilte fotball ved siden av.

Deretter gikk vi til Lenin, en nica som har surfeskole og utleie. "Surfehuset" er bygd av fyldige bambusstenger, over to etasjer, ca 16 kvm hver etasje. Takterrassen er mer en utkikksspot, med kikkert og hengekøyer, med full oversikt over bølgene. Jeg tørka svettebarten, tok en slurk vann, og lente meg tilbake i hengekøya. Jeg var altfor mett og veldig svett - men akk så tilfreds.

For det er slike dager det jammen er verdt å huske.

Costumbres de Nicaragua

Nicaguaranske skikker skiller seg veldig fra våre. Da er det greit å få lære om hva som er OK og hva som ikke er fullt så OK i det landet man er i. Heldigvis får vi det blant annet gjennom Noche Cultural og forelesningene i Latinamerikastudier. Det råder en sterk machoisme og marianismo i det nicaguaranske samfunnet, som betyr at idealet for mennene er å være den aktive part, og det er stor status å ha mange barn. Jeg kan i denne sammenheng nevne at ei som foreleste for oss hadde 20 (!) halvsøsken, noe som kanskje ikke er så rart med tanke på hvor mange jenter som mangler grunnleggende opplysninger rundt tema som omhandler produksjon av avkom (et kreativt forsøk på å ikke skrive et anna ord). De skal uansett leve i tråd med det marianismiske idealet, som kommer av Jomfru Maria, og symboliserer kjærlighet, trofasthet, renhet og lidelse. Da sier det seg selv at det er store forskjeller på kjønnsrollene i landet, selv om man ikke skal skjære alle under én kam. Men som foreleseren vår sa i dag; det er forskjell på å være en god mann, og å være god til å være mann. En som er god til å være mann har flest mulig barn med flest mulig kvinner, det viser at han er attraktiv og den aktive part. Ser man på statistikken er det 5 voldtekter som registreres hver dag, og incest er vanlig i Nicaragua. I tillegg er det strengt forbudt å ta abort, uansett omstendigheter, noe vi ble vitne til da vi så en film om ei ni år gammel gravid jente.
Men det er ikke bare ved å studere at vi oppdager forskjeller her nede. Ofte når vi skal ut å spise, ser vi kjærestepar som sitter på gata, for eksempel på ei lita trapp. Dette kalles "dørstokktjeneste", da gutten ikke får bli med inn, og jenta får ikke bli med gutten ut. På den måten har jentas foreldre kontroll, og naboene i gata er vitne til at ting går riktig for seg. Og gutten er igjen den aktive part, og jenta den passive.

I helga var vi i San Juan del Sur. Mye sol, surf, rastagutter samt mye cervezas ble en kjempehelg; og lørdag tilbrakte jeg så mange sammenhengende timer i vannet at jeg tilslutt måtte opp av vannet for å legge meg ned og sove. Fotballankelen min fiksa seg heldigvis av seg selv, selv om det til tider ble ubehagelig å ha leash'en rundt foten. Jeg ble imidlertid så solbrent at det ser ut som om jeg har vært i en ulykke. Det er sant.
Byen San Juan del Sur er mye mer turistifisert sammenlignet med León, noe som faktisk var litt deilig. Selv om prisene var høyere, fikk vi lyse jenter gå i fred langs gatene, uten roping og hoiing. Vanligvis, og jeg er ikke høy på pæra nå altså, så ropes og plystres og "kysses" det etter oss jentene. De sier blant annet bonitas og chicas og anna jeg ikke husker i farta. Vi har til og med opplevd at på restaurant har guttegjengen flytta seg, bord for bord, for å komme til nabobordet vårt, og de gjør hva som helst for å tiltrekke seg oppmerksomheten vår. Man merker machokulturen, selv bare etter tre uker.

Ellers fortsetter Nicaragua å overraske og imponere. Jeg må bare huske å skrive ned alt jeg synes er spesielt nå i starten, for å ikke glemme merkelige og interessante ting etterhvert som jeg venner meg til en hverdag her nede. Jeg er allerede god venn med kakerlakker, skitne føtter, en hverdag uten varmvann, ingen daglig dose leverpostei, gekkoer/edderkopper/maur i dusjen og lokal mat bestående av bønner og banan. Og etter å ha fått meg noen nicaguaranske venner, håper jeg at jeg snart venner meg til spansken også, og gleder meg til å kunne snakke i en annen tid enn solo presentas. 

Fútbol

Dagene er lange i León. Vi står opp tidlig og sovner sent, selv om vi er trøtte allerede klokka seks. I går var nok en lang, men innholdsrik dag, som starta som den bruker. Haner, colibrier og flyalarm vekka oss til gallo pinto (bønner og ris) og bananchips, ananas samt ferskpressa gulrot - og vannmelonjuice. Klokka halv åtte er temperaturen på behagelige 25 grader, noe som etter et to-ukers opphold snart begynner å virke for kjølig når vi vandrer til Casa Protocolo eller Universidad de Derecheo.
Etter to timer med spansk grammatikk, hentes vi av bussen som tar oss med til stranda. Og the fact at bussen må stoppe opp midt i dreiinga for å rygge seg til i nesten hver en sving, illustrerer hvor smale gatene egentlig er. Dette fører til at  hele trafikken stopper opp, som for oss uansett ikke virker å være i system i det hele tatt, og det tutes og ropes for å få sjåføren til å skynde seg - med bussen på skeiva med to av dekkene på fortauskanten. I går da dette skjedde, kom det plutselig et stort smell, og jeg var sikker på at vi ble beskutt. Det tror jeg også en del av de andre som satt på tenkte, for det gikk et synkront hyl blant passasjerene, før vi turte å se ut vinduet. Men neida, det var bare en sinnsyk rakett som var blitt fyrt av, til ære for Jésus. Her i byen, og i landet forøvrig, er det nemlig én eller annen helgen som feires hver dag, med raketter, parader, faner og blomster.
På stranda fikk vi lunsj, før jeg kasta meg ut i havet. Vi har hatt badeforbud de siste dagene på grunn av veldig sterk strøm og høye bølger, noe som bestemmes av badevaktene våre - to lokale surfere. Men det er ikke slik at de stopper oss om vi virkelig vil - vi blir bare ikke redda dersom noe skjer.
Etter siste spanskseminaret før helga (ps. Marvely fortalte Hector i baren at vi på gruppa var veldig smart! Yes!) tok bussen med seg de som ville til en fotballarena i León. Det var tid for fotballkamp mellom miksa lag av europeere og latinoamericas. Uten å ha vedlikeholdt formen noe særlig må jeg innrømme at jeg var ganske spent på hvor lenge jeg ville klare å holde ut, og det skal nevnes at temperaturen her, selv om det var på kvelden, ikke gjorde ting noe bedre.
Jeg skal ikke skryte på meg noen former for fotballferdigheter når det kommer til taktikk og regler. Jeg skal heller ikke skrive noe om at jeg er veldig ballkyndig, med beina i alle fall, men jeg kan bli sykt gira. Faktisk så gira at fotballturneringa for min del endte opp med én stykk hoven ankel, plassert på bussetet foran meg, med ispose som var surra fast med bikinitoppen min. Det verste var vel at dette skjedde i den første kampen, så isen ble ikke lagt på før to timer seinere - men jeg er jo ikke pyse. Derfor joina jeg like godt salsakveld på Olle etterpå, for jeg syntes jo ikke det var så vondt! Og her sitter jeg da, dagen etter, i hengekøya med foten plassert høyt, og er så og si handicappa.
MEN, ikke nok med det.

Om fem timer stikker vi til San Juan del Sur, en plass sør i landet, som byr på strender, festival og surf.
Jeg håper bare det finnes hengekøyer for tilskuere.

Her er Marvely i "klasserommet" vårt, og er veldig glad fordi vi er så smart

En stykk sliten fotball-Issi som kjøler ned hevelsen med cervezas til isposen kommer. Au!

Cerro Negro

Bilder fra turen til Cerro Negro - en sort vulkan en times kjøring fra León, som ikke har vært aktiv siden 1998. En varm, tørr og sort tur.

Ser utover krateret, i den heftigste vind du kan tenke deg. Har aldri hatt så vansker med å plassere føttene riktig, og i dette tilfellet hadde det vært litt kjipt å trå feil... 

Gruppa samla for å grave i steinene for å slik frigi røyk, og en varme man ikke kunne tro var mulig.

Her skulle nedoverturen starte - var en smule nervøs før vi satte utfor....

....men wow, så gøy!

Bussen som frakta oss til vulkanen.

En nysgjerrig gutt langs landeveien.

Beina mine etter nedoverturen. Selvfølgelig var det ikke mer vann på hostellet da vi kom hjem igjen.

vamos a bailar

Etter en lang og kvalm dag, med vannflaska og tørre kjeks som min nærmeste venn, var det duket for velkomstfest for oss nye studenter. Vi møtte opp klokka sju på The Monkey Republic, i kjoler og nyvaska hår, og for første gang på ei uke hadde vi tatt på oss maskara og lipgloss.
Vi slo oss ned ved et langbord av hvite plastbord, i en halvveis utendørs hall (det er veldig vanlig at husene har rom som er utendørs, altså uten tak) med vegger som var pyntet med lys og girlandere for anledningen.
Vi fikk en fruktig velkomstpunsj hvor det ikke var spart på rom'en, før det plutselig kom seks syngende latinamerikanere inn - i hvit skjorte og dressbukse, med trompet, trekkspill, trommer og forskjellige gitarer. Da skjønte vi at festen var i gang.
Maten var fantastisk, og bestod av alle mulige kjøttsorter, salater, tortillalefse og bønner. Jeg forsynte meg selvfølgelig to ganger, uten å bry meg om at jeg hadde vært dårlig tidligere på dagen. Og for de som lurer, så gikk det faktisk bra, jeg skylte heller ned med en ekstra mojito.
Å danse til spansk musikk er ikke noe jeg gjør daglig, så å danse som vi vanligvis gjør på utesteder i Norge ble ikke helt det samme. Jeg skjønte fort at her vrikkes det mer på hoftene, ristes på puppene, men man er generelt sett mer grasiøs enn det man er hjemme. I alle fall mer enn det jeg er. Men det var kanskje bare en fin unnskyldning til å få litt dansetimer?
Badevaktene som jobber ved studiestedet vårt på stranda var nemlig også på festen i går, og selv om jeg vet om enkelte gutter som kan danse, er det noe spesielt med disse solbrune gutta her. Da jeg ble bydd opp til dans skjønte jeg fort at min spesialitet ikke er pardans (det er vel bare rock'n - roll - swing jeg kjenner til), noe jeg er sikker på at denne chicos'en også fant ut rimelig fort.
Å danse i Nicaragua er ikke som hjemme, med andre ord. Her danser gutta bedre enn oss jenter, de geleider og fører, og de små jentene (på sju og ti år som hjalp mødrene med maten) har en rytme enkelte av oss bare kan drømme etter. Men noe man ikke trenger å bekymre seg over hjemme i nord, er varmen. Her er det så varmt, at hvis man tar turen ut på dansegulvet, ser man nydusja ut etter ti minutter. Man blir blank i hele ansiktet, klærne klistrer seg til kroppen, og håret renner over av svette. Jeg tuller ikke.

Men med heftige latinorytmer, una cerveza i hånda og stappfullt dansegulv, kan man vel ikke vente seg annet?

Da jeg var syk. Sovemaska og vann var essensielt for å bli frisk, og to timer etter bildet ble tatt shaka jeg på dansegulvet. Med sminke, vel og merke. 

Colours of León

Leóns gater kan beskrives som trange, travle og høylytte, og derfor langt fra kjedelige. De sykler fire stykker på samme sykkel, kjører hest og vogn, danser til spansk músika og går ellers rundt i byen i jeans og flipflops. Det er imidlertid flere ting som gjør byen til et spennende sted. Folkene er så forskjellige, og finnes i alle varianter; blide, sure, tykke, tynne, hyggelige, pratsomme, skumle og morsomme. Slik er det i alle land og byer sier du? Jo, kanskje. Men det er noe med de smale gatene, som er malt i alle farger du kan tenke deg, og dekorert med forskjellige tegninger og ord i enda flere farger. Folk står på hjørnene og selger tangerinas, plátanos og naranjas, men er du så dum og spør om noe (for mitt vedkommede: en flittig innøvd setning som spør hvor mye det koster), så får du et helt foredrag tilbake. Men selv om man forstår hovedpoengene i det som sies, er det på grunn av mangel på gloser nesten umulig å svare tilbake med noe annet enn et nikk og et smil.

Dagen i dag har kun bestått av spansk på stranda. Min nicaguranske lærer Marvely var like ivrig og blid som sist, og i dag lærte jeg om pronomen og artikler. At nicaguaranere er tålmodig av natur tror jeg er en god ting i denne sammenheng, for jeg regner med at det ikke akkurat blir noe lettere å ha meg som student. Etter seminarøkten sa vi hasta mañana, og chilla på stranda i gigantiske bølger i tre timer. Det skal imidlertid nevnes at stranda er så ufattelig varm, at det er rene mission impossible å springe i sanda fra studiestedets kjølende palmeskygger og ned til havkanten. Vi har blemmer under beina, alle mann.

Men når vi sitter på hostellet vårt på kvelden, i plaststoler og hengekøyer, med rakettskyting og colibrisang om hverandre og med en temperatur på 27 grader, kan jeg ikke si noe annet enn at jeg har det som plommen i egget likevel.

stranda med gloheit sand og herlige bølger

fargeglade gater i León 

hostel colibri: til venstre er chilleplassen med hengekøyer, plastbord og plaststoler.  inn til høyre er badet: to toalettbåser og tre båser til å dusje i. toalettpapir kan ikke kastes i do,  men kastes i en bøtte ved siden av. herlig.

Welcome to Nicaragua

Klokka seks, en morgen i februar; en hane, en hane til og to-tre kirkeklokker vekte meg fra ei varm og klam natt. Jeg klarte så smått og duppe av igjen, før en ufattelig høy sirene jeg bare har hørt et par ganger tidligere i mitt liv plutselig gikk av - uuuiii-uuu-uiii-uuuuu (sykt god på å gjengi lyder!!) og så videre. Det tok et par sekunder før jeg forstod at det var en flyalarm - og begynte så smått å få panikk. Nicaragua er ikke akkurat et stabilt land når det kommer til den sosiale og politiske situasjonen, og jeg startet å fantasere om at mitt opphold i landet kom til å ende opp i en stor massakre.
Men ikke denne gangen. Flyalarm er ikke uvanlig her, for klokka tolv senere på dagen slo den seg på igjen, og er visst en tradisjon fra gammelt av som inkluderer noe med bomullsfarmer og - arbeidere, og er en tradisjon som tydeligvis holder stand den dag i dag. Jeg ble i alle fall våken.

I dag har vi hatt vår første ordentlige skoledag, på universitetet for juss i Nicaragua. For å overholde kleskoden måtte vi gå i bukser eller lange skjørt og en topp som dekte skuldrene - noe som var utrolig varmt. Men er vel nettopp av denne grunn at vi starter såppass tidlig på dagen, slik at vi unngår å måtte konsentrere oss i alt for varme omgivelser. Det er likevel så varmt at jeg konstant må tørke svettebarten, og tenker med gru på hvordan det blir når sommertemperaturen slår inn. Jeg har heldigvis, og endelig, bytta ut conversene med sandaler.

Etter at første forelesning var ferdig, tok jeg og en medstudine en pause som inkluderte fersk juice og pannekaker. Deretter traska vi Leóns gater før bussen kjørte oss til stranda hvor studiestedet er lokalisert. Der ble det litt info, litt bading og soling, en liten lunsj bestående av bønner, kyllinggryte, ris og maistortillas, før vi hadde vårt første spanskseminar. Min gruppe består av fem studenter, som med én nicaraguansk lærer (som kun snakker spansk) sammen skal praktisere språket og løse oppgaver. Jeg lærte uttalen på det spanske alfabetet og hvordan man staver forskjellige ord, og kan forklare hvorfor jeg studerer spansk; estudio espanol para viajar par latino amerika y para hablar con companones de Nicaragua (sånn ca, i alle fall, men jeg finner ikke den snurren som på spansk skal ligge over n'en, bare så det er klart at jeg egentlig vet at den skal være der).

León har til nå bestått av fargerike husvegger, mennesker og natur. Kulturen er spesiell, og mer kan jeg ikke si uten å kjenne den bedre. Frukt og grønnsaker selges overalt, gatene er trange men travle, menneskene er pratsomme men pågående, og vaktene er armerte. Veldig armerte. Skal du ta ut penger på kvelden kan du være sikker på å støte på en shotgun eller maskingevær på fanget til den solbrune vakten. De skal ikke bare skremme deg, eller kanskje skade deg, du tillintetgjøres. Heldigvis er jeg venn med vaktene, jeg bruker å si buenos noches. Da smiler de.

Nå skal jeg sove. Det er imidlertid litt vanskelig, da det er hull i taket rett over senga mi, og masse jord og steiner faller i hodet mitt. Hver morgen finner jeg dessuten masse insekter og biller som er døde, men jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det er pensjonistbiller som faller ned fra hullet, eller kanskje jeg har rulla meg selv over dem i søvne. Men jeg skal ikke klage, jeg sover da aldri aleine.

Three days of travel

Å reise med fly synes jeg er helt ok. Egentlig mer enn ok, jeg liker det faktisk ganske godt! Jeg irriterer meg sjelden over innsjekkingskø, sikkerhets - og passkontroll, å drasse rundt på håndbagasjen eller den dyre maten på flyplassene. Men akkurat nå jeg er veldig glad for å ikke skulle tenke på noe av dette på en god stund.
Reisen starta halv ti torsdags morgen, da jeg satte kursen mot Evenes. Va ca et døgn i Oslo for å være på den sikre sida når det gjaldt eventuelle forsinkelser/kanselleringer fra det snøfylte nord, noe som heldigvis viste seg å være unødvendig. Det ble derimot forsinkelser fra Gardermoen, dog ikke så lenge, men da vi kom til Heathrow merka jeg at det var dumt å være trøtt og lei. Man kan vel si det slik at man lærer the hard way her i livet, og vi tapte vel kanskje 200 kroner på å være sliten (og slik lat) da vi bestilte drosje til hotellet. Det skal imidlertid nevnes at jeg fikk pruta ned prisen litt, og vi kjørte rimelig bra luksus både til og fra flyplassen.
Miami ble en litt kjip opplevese på grunn av en kjip innsjekker på Heathrow. Det var kø overalt, og vi ble stadig sendt i feil retning. Men med litt is i magen og et forsinka fly til Managua var det egentlig ikke noe problem, selv om jeg nå var inne i min 18 reisetime og led så smått av vond nakke og søvnmangel.
Etter femte og siste passkontroll, og $10 fattigere etter å ha betalt for visum, var jeg i Managua. Mørkt, varmt og fuktig. Trøtt, sliten og sulten (som alltid). Men gira.
Turen fra Managua til Léon tok to timer med minibuss (med bagasjen på taket - hehe), og jeg sovna sikkert seks ganger. Jeg ble samtlige ganger minnet på å ikke sove, av å smelle hodet i vinduet når vi kjørte over diverse hull i veien. Halvt i svime fikk jeg sekken min, dro meg selv inn på hostellet på rom nummer siete. Der lå min svenske roomie Mari, jeg sa "hei", hun sa "hej", og begge hadde så trang for å sove at vi slukna vel egentlig ganske fort begge to.
Klokka var ett om natta lokal tid, og jeg hadde vært våken i nesten 30 timer da jeg la meg i ei stor seng i et varmt rom under et tynt laken - og sovna.

preparations

Jeg vet ikke hva jeg liker best; å være ordentlig forberedt eller å bli positivt overraska over hvordan ting går seg til uten særlig forberedelse. Selvfølgelig vil litt god planlegging i forkant bidra med at jeg kan senke skuldrene - men samtidig vil jeg søke høyere og slik forvente mer av sluttresultatet. Men i motsetning til bare å la ting gå "som de går", minsker jeg risikoen for at alt virkelig går skeis.
Om under tre uker sitter jeg på flyet til Oslo. Jeg skal ha en koselig kveld i leiligheten et stykke utenfor byen, for deretter å sette kursen til innsjekkingsskranken på Gardermoen igjen. Det er British Airways som skal få gleden av å bringe meg til Heathrow, og deretter en tur innom Miami før jeg kan gå trygt ut av flyet etter landing i Managua.
Det neste semesteret mitt skal nemlig tilbringes i Nicaragua, av alle steder. Jeg tror ikke det har gått helt inn enda, selv om jeg snakker om det til venner og familie, så tenker jeg ikke helt at det faktisk er en helt anna hverdag som venter meg - og det er mindre enn tre uker til. Mamma derimot, hun er ganske klar. Hun kom hjem med en hel apotekpose med diverse legemidler, hvor jeg fant tabletter mot smerter, stikk og småsykdommer samt desinfiseringsverktøy og vitaminer. Jeg tror det kommer godt med. Det gjør nok hun også. Og dette er en god beskrivelse på hvor forberedt jeg er; jeg har flybillett, fått forebyggende medisiner fra mams, og blitt venn med Google.

Hvordan jeg møter landet og hvordan jeg blir tatt i mot er jeg veldig spent på. Jeg aner ikke hva jeg skal forvente, men jeg håper vi har mye å lære av hverandre. Jeg håper jeg klarer å gå mitt nye liv i møte med et så åpent og vennlig sinn som mulig, og at de klarer å unngå å le av mine dårlige gloser og rare spørsmål. Men for alle del, jeg er realistisk. Jeg forsøker bare på å psyke meg opp til å være sengeliggende et par-tre ganger i løpet av oppholdet (i forhåpentligvis korte perioder), å kjøre rundt i overfylte, klamme, små busser på smale grusveier hvorenn jeg skal, å ikke forstå eller bli forstått når jeg løper rundt etter tannkrem og/eller såpe (hvis man i det hele tatt har ordentlig tilgang på fasiliteter hvor dette kan brukes) og å ha 143 myggstikk på venstre arm, og 97 på høyre. For det klør når mygga stikker meg. Og den stikker meg ofte.

Men jeg gleder meg til å spise maten, til å besøke aktive vulkaner, til å surfe ved siden av studiestedet og til å møte alle menneskene jeg ikke hadde møtt i Norge. I alle fall ikke her i Harstad.

Og ja, det er dette jeg ser for meg, takk Google.