home is where the heart is

Og i mitt tilfelle er det i Fjordgata 3, som har vært hjemmet mitt i to og et halvt år. Det er et koselig lite kollektiv jeg bor i sammen med "familien" min, som imidlertid har vært offer for en del utskiftninger. Den eneste som har fulgt meg i samtlige år er Olav, den fine gulvplanten min, som i løpet av denne tiden har gått fra 1 meter til nesten det doble. Han er blitt stor gutt, med andre ord. Dessverre har han enda ikke begynt å utvikle språk, noe jeg kanskje ville ansett som problematisk - hadde det ikke vært for familien jeg i skrivende stund er så heldig å være en del av.
Og det er her hjertet mitt ligger.
Selv om begrepet "kjernefamilie" ikke inkluderer ordene venninner, kollektiv og kos, er det absolutt slike ord jeg ville benyttet for å beskrive situasjonen i hjemmet vårt. Aldri har det vært så godt å komme hjem etter endt skoledag, til felles middag og oppdateringer på våre spennende liv, før vi snører på oss treningsskoa og jogger en tur rundt Nidelva. Det er heller ikke ille å våkne opp til havregrøten som står og putrer på komfyren, eller home-made pancakes med blåbærsyltetøy. Og selv om vi spiser mye (les: har minst èn bakedag i uka), er det ikke den eneste fritidsaktiviteten vi har til felles. Vi er glad i blant annet vin, brettspill og klær. Vi liker å se på latterlige YouTube-videoer, og vi elsker karaoke og å ha danseshow for hverandre. Vi møtes på Rema for innkjøp, vi leier Disneyfilmer på biblioteket, og vi studerer på grupperom på skolen sammen. Og jeg vet at dersom jeg trenger noen å snakke med, kan jeg bare banke på døra ved siden av.
Dette er det beste hjemmet jeg noensinne har hatt sør for Polarsirkelen. Og jeg kommer til å savne tirsdagskveldene som, uten unntak, er kollektivkosekveld.

Dette er vel egentlig en hyllest til de to menneskene som betyr så altfor altfor mye mer for meg enn det jeg i kveld vil klare å skrive, og kanskje det jeg vil klare å si, nemlig Hilde og Marthe.

Dere er de kuleste jeg vet om.

starten

Jeg er glad i nesa mi. Hver dag og hele tiden er jeg glad for at den sitter på plass. Ikke for at den er særlig pen, i følge mamma er den heller stor og litt rund. Jeg har egentlig aldri karakterisert den som dèt, men kanskje den er litt fyldig når jeg tenker meg om? Nei, det er ikke selve utformingen jeg setter pris på ved nesa, det er at jeg kan assosiere forskjellige dufter med tidligere hendelser og episoder, og slik glede meg til noe. Som for eksempel at i denne skrivende stund har jeg sjokolademuffins i ovnen, noe nesa mi kan fortelle meg. Jeg må også nevne at på kjøkkenbenken står lunkne eple-og kanelmuffins og hviler, sammen med rykende varme muffins med blåbær og nøtter.
Jeg er visst i det produktive hjørnet. Bare synd det gjelder muffins og ikke skole.

November er en stressende måned. Det er den o'store eksamensmåneden, og samtlige studenter blir, om ikke stressa over egen situasjon, stressa på andres vegne. Dette semesteret har jeg av en eller anna grunn, og på en eller anna måte, klart å ligge i forkant av pensum. Det fortjener jammen en klapp på skuldra (og kjære sensor, gjerne en god karakter), og jeg har derfor god samvittighet etter å ha tilbrakt dagen på kafè sammen med en studievenninne. Selvfølgelig ble det skolesnakk, men ingen av oss ville snu samtalen tilbake dersom vi rota oss bort på andre samtaleemner.
Det er imidlertid et viktig semester for min del, da jeg skal forberede (og forbedre) meg på en veldig ønsket livssituasjon som masterstudent. Jeg må nok skru opp seriøsiteten et hakk dersom jeg, forhåpentligvis, kommer inn på studiet. Jeg må bare finne den knappen først...

Heldigvis skal jeg, en periode etter jul, reise litt bort. Og det er vel i all hovedsak det denne bloggen skal dreie seg om etterhvert.

Jeg gleder meg.


Men i mellomtiden skal jeg spise muffins.

Tusen vackra bilder

Bildene mine ligger i forskjellige mapper på datamaskinen min, sortert i et ganske rotete forsøk på å få orden i årene som har gått. Jeg kan ikke unngå å trekke på smilebåndet når jeg blar igjennom hytteturer, reiser, vorspiel, og middager i kollektivet. Det er så enkelt å gjengjelde smilene som er foreviget og plassert i hver sine mapper, alle med et grundig gjennomtenkt mappenavn for å være mest mulig beskrivende til de historiene som avsløres. De peneste smilene havner på facebook, slik at enda flere kan sitte foran sin datamaskin og smile tilbake, og slik enten kommentere på bildene som var ekstra morsomme, eller trygle meg om å slette enkelte på grunn av en dobbelhake eller en for lav sensur før publiseringa.

Dette året har blitt grundig foreviget i mappene mine. Året har blitt sortert og delt inn slik at jeg kan hente tilbake gledene når jeg ønsker. Og jeg innrømmer, til meg selv og andre, at det er ikke bare det grafiske bildet som får gleden til å finne sin vei til øyne, munn og kinn. Jeg gjengjelder ikke bare smilet, som er den kommunikative standard når en fotograferes, selv om jeg vet at disse smilene er alt annet et falske og påtatte. Nei, bildene er synonyme, ordløse bevis på lykke, hvor den frie heldigvis-ikke-voksne-enda-holdningen flyter hemningsløs frem blant lykkelige studievenner. Og det er dette jeg smiler til, til de mulighetene vi vet vi har, og som vi gladelig benytter oss av mens foreldrene våre rister på hodet og minner oss om studielånet som står og renter. Og akkurat nå smiler jeg til hvor utrolig klisjè dette høres ut. Men herregud, gjør det egentlig noe når det føles så godt å vite?

For å illustrere dette, benyttet jeg meg faktisk av en slik mulighet, som førte til at året 2010 startet med en tur over Atlanterhavet. Jeg hadde aldri vært i Amerika før, men hadde reist en del på egenhånd, til og fra Asia, vært på venninneturer i Europa, og tatt sjansen på interrail en sommer. Jeg hadde i tillegg alle år på universitetet forsøkt å utveksle til et eller annet land i verden uten hell, så det er kun av rent praktiske grunner jeg har tilbragt mine tre bachelor-år av studietida her i Norge. Derfor var det en selvfølge at da jeg fikk tilbudet om å besøke en venninne i Berkeley, California, så skulle jeg vel benytte meg av sjansen?

Og det er èn av fordelene ved å være student. Friheten man konstant føler på i løpet av semesteret; hvor det er få eller ingen obligatoriske aktiviteter, ingen registering av fravær (eller nærvær?), og man kan her følge mitt eksempel og ta en ukes ferie til Vestkysten av USA, med Friheten som reisekompanjong. Den er særdeles lett å venne seg til og er en god følgesvenn enten man vil sykle for å se Golden Gate eller kose seg i heftige nedoverbakker på trikken i San Franscisco. Jeg tok den derfor i mot med åpne armer, og fulgte dens råd om å slenge meg på en ekstra uke i New York når jeg først var i området. Og ved å lytte til de råd Friheten gav meg, opplevde jeg manikyr og luksus på 5th Avenue, latter og trampeklapp hos David Letterman, tårer på kino ved Times Square (med verdens seriøst største Cherry Coke som måtte holdes i begge hender), og kamprop på Knicks-kamp på Madison square. Og de vel sorterte bildene fra denne turen er sterke bevis på hvor mye glede Friheten bringer, og jeg kan innimellom sverge på at jeg kan skimte noen som sitter i bakgrunnen med et stort glis og begge tomlene opp.

Men mot slutten av semesteret skjer det gang på gang at eksamenes nærvær henter denne deilige følelsen inn, og Friheten svinner bestandig sakte, men sikkert hen.

Det er vel derfor man må ta vare på dens korte visitter når man først har mulighet.

hard road to travel

...og jeg snakker ikke bare om norske veier, de som det alt for sjelden prates godt om.
I alle fall der jeg kommer fra. I min lokale avis er nemlig veiene ett av de heteste debattemaene, som ustanselig taes opp i avisens by-forum og ivrige innbyggere skriver, ringer eller mailer inn om tilstandene der akkurat de bor. Om hull som må tettes, om asfalt som smuldrer opp, og om alt for smale, ustrødde veier.
Jeg klarer meg helt fint på de veiene der jeg, og derfor har min deltakelse i diskusjonen uteblitt. Jeg kommer meg fra A til B, og gjerne til C også, jeg må bare svinge unna et par ekstra hull.
Men det skal sies at jeg egentlig ikke har kjørt så mye, jeg har vel for så vidt aldri eid egen bil. Mine bil- og - kjørekunnskaper begrenser seg vel omtrentlig til kjøring fram og tilbake fra sommerjobben èn periode av året, og jeg har vel egentlig heller ikke opplevd disse ekstra utleggene som irriterte bileiere klager over, etter å ha, mest sannsynlig med større fart en nødvendig, møtt på en dump eller to. Jeg har så vidt funnet frem til bensinlokket på bilen jeg får låne av pappa, men den måleren står liksom på "fullt" hele tida, så kan ikke si jeg har erfaringer med hvor dyre (ja de sier så) disse kjøretøyene kan være.

Det skal imidlertid sies at jeg har erfaringer med andre veier her i livet. Etter ungdomsskolen måtte jeg, som mange andre, nemlig velge "veien" videre. Veiene i dette tilfellet, var valget mellom yrkes - eller realfag, og generell eller spesiell studiekompetanse. Blant annet. Som sekstenåring var ikke valget enkelt, med altfor mange hormoner i sving, for mye dårlig innflytelse og for lite selvinnsikt og kunnskap om fremtiden. Men disse veivalgene blir imidlertid ikke enklere med årene; for på universitetet tre år senere kom jeg jammen i lignende situasjon med valg av retning i studieplanen. Èn eller to fordypninger? Og av hvilken type?

Å ikke kunne se fremover kan sies å være årsaken til at man må foreta valg i møte med livet. Man velger rute etter hvor man tror den leder oss - eller man tar en avstikker for å nyte synene og opplevelsene man håper på å møte. Og det er dette som gir Livets Vei mening. Hadde jeg visst hvor jeg skulle ende ville veien på forhånd vært lagt opp, og jeg hadde ikke hatt alternativer. Da blir hele ruslinga, traskinga og spankuleringen på denne veien meningsløs, for da vet jeg hvor jeg skal og hva som venter, og slik ville det vært utrolig mye mer praktisk og tidsbesparende å booke første flight til det som er min final destination.

Valget jeg tok som bestemte mine tre år på videregående skole vil jeg aldri noensinne gjøre om, selv om jeg var i tvil i avgjørelsens time. Det samme gjelder valget jeg sto ovenfor i det øyeblikket jeg trykte "bestill" på de dyre flybillettene som viste seg å gi meg uerstattelige minner jeg alltid vil bære med meg. Det finnes imidlertid andre punkter på min "erfaringer-i-livet" - liste jeg gjerne skulle tatt opp til gjenvalg, men samtidig har jeg lært hvilke ruter jeg aldri skal velge igjen, og hvilke veier som byr på store motbakker. Hvor jeg står på denne veien i skrivende øyeblikk, eller hvor jeg er på vei, vet jeg ingenting om. Men jeg liker det. Jeg liker å gå mens jeg nyter utsikten som møter meg på begge sider, uansett vær eller vind, og jeg setter pris på alle avstikkerne som frister meg til å starte på en ny rute. Å klare å ta ekstra sats mot slutten av en tung oppoverbakke er krevende, men mest sannsynlig verdt anstrengelsen for å fortere kunne ta tak i utsikten som har skjult seg så alt for lenge bak toppen, og bli møtt av bekreftelsen på at veien faktisk fortsetter videre. Jeg har selvfølgelig støtt på mine "hull" i bakken, og til tider gått svært så lange omveier - eller bare gått og gått mot det som viste seg å være en blindvei. Det er vel da det er litt opp til en selv hvor kostbart man gjør affæren, og om man i det tatt finner verdien i å slite ut enda et skopar til ingen nytte. Men med et smil om munnen og Compeed i lomma lover jeg at man finner motivasjonen, selv midt i de mest hullete motbakker.





Og det er derfor jeg gleder meg til å fortsette reisen jeg har starta på.
Jeg håper jeg har lang, lang vei å gå.

forever young

Jeg ønsker meg en ny veske. Den skal være halvveis mørk beige, ha to håndtak slik at jeg kan tre håndleddet mitt igjennom og være sofistikert, men også ha en skulderstropp for å kunne bære pensumlitteraturen min på en behagelig måte. Veska skal ha èn eller to lommer foran, og helst være i ekte skinn. Den skal se eksklusiv ut, og den skal føles eksklusiv. Men jeg finner den ikke. Hadde jeg funnet den, ville jeg nok ikke hatt råd til den uansett.

Studenttilværelsen min har ført til, ved siden av et liv i fattigdom, at dagene, månedene, og de siste tre årene i en av landets største studiebyer har gått umåtelig fort. Jeg mister taket på opplevelsene, på historiene og disse deilige dagene som student – for de er mange. Utallige. Jeg har tatt vare på bilder, fødselsdagskort og notater fra forelesninger (les: de mest spennende) i et fortvilt forsøk på å klare å holde fast dette universet man er så priviligert å få ta del i, vel og merke som evig tilbakebetaler til Lånekassen. Men det er verdt det. Så utrolig verdt det. Jeg skal nemlig bli seriøs om noen år, når jeg har blitt voksen. En seriøs gjeldsslave.

Men jeg er heldigvis enda ung. Det vil si at jeg ikke har vokst opp helt enda, og jeg vil fortsette slik. Jeg vil gå på tur i fjellet, for så å avkjøle meg i bølgene med leash'en fastspent rundt ankelen. Jeg vil gå rundt med skolesekk og lengte etter den dyre veska jeg vil ha pensumbøkene i. Jeg vil klage over dyr mat, men glede meg over varme busser og å kunne få komme hjem til mamma sin middag.

Jeg vil ikke bli stor.