En la playa

(Ps. Trykk her hvis du vil høre Herlige, latinske rytmer . Gjerne mens du leser)

Jeg tilbringer mye tid på stranda.
På stranda ligger blant annet studiesenteret vårt, det er der vi studerer, kjøler oss ned og surfer. I helga dro vi, igjen, til stranda. Ikke vår lokale strand, men vi måtte kjøre halvanna time nordover til Miramar, med ti surfebrett på taket og femten personer i bilen. Hvordan vi alle fikk plass er jeg usikker på, men intimt var det! Vi er uansett så vant til å svette i all offentlighet nå, så at vi sitter klistra fast i hverandre gjør ikke noe lengre. Og at det høres ut som om girkassa stryker med innimellom venner man seg fort til. Våre kjære venner Carlos, Antonio og Antonio var med, og bidro med skyss, brett til de som ville leie, og selvfølgelig litt ekspertise i vannet.
Bilen brumma av sted, med reggae-og-latinorytmer på full guffe, med solen halvveis opp på himmelen. Klokka nærma seg tolv da de første kom seg ut i havet, jeg med mitt nye brett for første gang. Vi var nesten de eneste på den lange, varme sanda, bortsett fra et par nysgjerrige smågutter som ville sjekke ut alle chelas'ene som skulle begi seg ut i bølgene.
Etter timer på brettet, saltvann i lungene og røde, solstekte kinn, satte vi kursen hjemover. Vi hadde ikke tilgang på dusj, bare et skur med to baljer vann som vi brukte en plastkopp til å skylle av oss den verste sanda med. Samtlige sovna på veien hjem.

Stranda Miramar

Èn time fikk vi, på å dusje og skifte klær, før vi ble henta ned til Las Peñitas, vår lokale strand. Klokka var ti på seks, og vi rakk akkurat å gå ut av bilen, sette oss på en trestamme, få en lokal cerveza i hånda, og se alt rundt oss forandre seg til oransje i dét sola gikk ned i horisonten. En halvtime etterpå, i det himmelen ble mørk, fylte den seg med en mengde stjerner jeg aldri før har sett. Vi la oss ned i sanda og så opp på det svære som omkranset oss, før vi kjente lukta av brent tre. Et stort bål og en grill ble fyrt opp, og det var tid for Carlos å begynne å tilberede middagen til sultne surfere. Pollo, pesce og res ble lagt på rista, og vi forsynte oss med potetsalat, grønn salat og brød. Ved siden av maten hadde vi rom, som er den lokale spesialiteten når det kommer til drikke, og cola. Og selvfølgelig strømma latinske rytmer ut av høyttalerne. For en kombinasjon. Og for en kveld.

Etter god mat og drikke, var det på tide å forlate stranda og bålet. Våre lokale venner tok oss med til en strandfest, med kun, ja - lokale. En liten bar var tilgjengelig, og jeg ba om quatro vasos y dos coca cola, tok opp romflaska fra veska, og jeg og jentene dansa oss inn i natta.

Ellers har jeg studert latinamerikansk kultur på nært hold. Dagen etter fikk jeg nemlig oppleve et skikkelig nicaraguansk spisested, hvor señoraen sa at jeg bare skulle ta plass ved plastbordet hennes, under et palmetak, som så og si var plassert i grøfta. Jeg henta selv fram en plaststol, takka ja til kylling mens la chica spiste fisk, som var akkompanert med kald gallo pinto og en slags salat. Alt lå i diverse plastbeholdere i forskjellige farger, så det er en underdrivelse å si at jeg var skeptisk - men fytti, så godt! Da var det verre med plastglasset jeg ble tilbudt for å ha min jugo de naranja i, som mest minte meg om et veldig skittent campingvognglass. Rundt oss stod en plastkrakk, to andre stoler, ei seng (!) og en benk med en tv på. Men det nytter så visst ikke å være verken utålmodig eller kresen i dette landet. Jeg ble nemlig etterhvert spurt om jeg ønska kniv - for jeg hadde kun fått en gaffel, og det å spise et svært kyllingstykke uten redskaper er jeg ikke vant til. Señoraen lo, og sa at jeg måtte bare gjøre det på nicaraguansk vis. Da jeg tok henne på ordet og knakk kyllingen i to med bare hendene, fikk hun et enda større og tannløst glis rundt munnen. Etter måltidet betalte vi, 30 cordobas hver (ca 8 kroner), og jeg ble spurt om jeg ville vaske hendene mine. Jeg takka ja, og la chica henta et plastglass med vann i fra en beholder, og helte det over hendene mine hvor resten rant ned på jordgulvet. Jeg sa gracias til señoraen, og adios til papegøya og den lille gutten som spilte fotball ved siden av.

Deretter gikk vi til Lenin, en nica som har surfeskole og utleie. "Surfehuset" er bygd av fyldige bambusstenger, over to etasjer, ca 16 kvm hver etasje. Takterrassen er mer en utkikksspot, med kikkert og hengekøyer, med full oversikt over bølgene. Jeg tørka svettebarten, tok en slurk vann, og lente meg tilbake i hengekøya. Jeg var altfor mett og veldig svett - men akk så tilfreds.

For det er slike dager det jammen er verdt å huske.

Costumbres de Nicaragua

Nicaguaranske skikker skiller seg veldig fra våre. Da er det greit å få lære om hva som er OK og hva som ikke er fullt så OK i det landet man er i. Heldigvis får vi det blant annet gjennom Noche Cultural og forelesningene i Latinamerikastudier. Det råder en sterk machoisme og marianismo i det nicaguaranske samfunnet, som betyr at idealet for mennene er å være den aktive part, og det er stor status å ha mange barn. Jeg kan i denne sammenheng nevne at ei som foreleste for oss hadde 20 (!) halvsøsken, noe som kanskje ikke er så rart med tanke på hvor mange jenter som mangler grunnleggende opplysninger rundt tema som omhandler produksjon av avkom (et kreativt forsøk på å ikke skrive et anna ord). De skal uansett leve i tråd med det marianismiske idealet, som kommer av Jomfru Maria, og symboliserer kjærlighet, trofasthet, renhet og lidelse. Da sier det seg selv at det er store forskjeller på kjønnsrollene i landet, selv om man ikke skal skjære alle under én kam. Men som foreleseren vår sa i dag; det er forskjell på å være en god mann, og å være god til å være mann. En som er god til å være mann har flest mulig barn med flest mulig kvinner, det viser at han er attraktiv og den aktive part. Ser man på statistikken er det 5 voldtekter som registreres hver dag, og incest er vanlig i Nicaragua. I tillegg er det strengt forbudt å ta abort, uansett omstendigheter, noe vi ble vitne til da vi så en film om ei ni år gammel gravid jente.
Men det er ikke bare ved å studere at vi oppdager forskjeller her nede. Ofte når vi skal ut å spise, ser vi kjærestepar som sitter på gata, for eksempel på ei lita trapp. Dette kalles "dørstokktjeneste", da gutten ikke får bli med inn, og jenta får ikke bli med gutten ut. På den måten har jentas foreldre kontroll, og naboene i gata er vitne til at ting går riktig for seg. Og gutten er igjen den aktive part, og jenta den passive.

I helga var vi i San Juan del Sur. Mye sol, surf, rastagutter samt mye cervezas ble en kjempehelg; og lørdag tilbrakte jeg så mange sammenhengende timer i vannet at jeg tilslutt måtte opp av vannet for å legge meg ned og sove. Fotballankelen min fiksa seg heldigvis av seg selv, selv om det til tider ble ubehagelig å ha leash'en rundt foten. Jeg ble imidlertid så solbrent at det ser ut som om jeg har vært i en ulykke. Det er sant.
Byen San Juan del Sur er mye mer turistifisert sammenlignet med León, noe som faktisk var litt deilig. Selv om prisene var høyere, fikk vi lyse jenter gå i fred langs gatene, uten roping og hoiing. Vanligvis, og jeg er ikke høy på pæra nå altså, så ropes og plystres og "kysses" det etter oss jentene. De sier blant annet bonitas og chicas og anna jeg ikke husker i farta. Vi har til og med opplevd at på restaurant har guttegjengen flytta seg, bord for bord, for å komme til nabobordet vårt, og de gjør hva som helst for å tiltrekke seg oppmerksomheten vår. Man merker machokulturen, selv bare etter tre uker.

Ellers fortsetter Nicaragua å overraske og imponere. Jeg må bare huske å skrive ned alt jeg synes er spesielt nå i starten, for å ikke glemme merkelige og interessante ting etterhvert som jeg venner meg til en hverdag her nede. Jeg er allerede god venn med kakerlakker, skitne føtter, en hverdag uten varmvann, ingen daglig dose leverpostei, gekkoer/edderkopper/maur i dusjen og lokal mat bestående av bønner og banan. Og etter å ha fått meg noen nicaguaranske venner, håper jeg at jeg snart venner meg til spansken også, og gleder meg til å kunne snakke i en annen tid enn solo presentas. 

Fútbol

Dagene er lange i León. Vi står opp tidlig og sovner sent, selv om vi er trøtte allerede klokka seks. I går var nok en lang, men innholdsrik dag, som starta som den bruker. Haner, colibrier og flyalarm vekka oss til gallo pinto (bønner og ris) og bananchips, ananas samt ferskpressa gulrot - og vannmelonjuice. Klokka halv åtte er temperaturen på behagelige 25 grader, noe som etter et to-ukers opphold snart begynner å virke for kjølig når vi vandrer til Casa Protocolo eller Universidad de Derecheo.
Etter to timer med spansk grammatikk, hentes vi av bussen som tar oss med til stranda. Og the fact at bussen må stoppe opp midt i dreiinga for å rygge seg til i nesten hver en sving, illustrerer hvor smale gatene egentlig er. Dette fører til at  hele trafikken stopper opp, som for oss uansett ikke virker å være i system i det hele tatt, og det tutes og ropes for å få sjåføren til å skynde seg - med bussen på skeiva med to av dekkene på fortauskanten. I går da dette skjedde, kom det plutselig et stort smell, og jeg var sikker på at vi ble beskutt. Det tror jeg også en del av de andre som satt på tenkte, for det gikk et synkront hyl blant passasjerene, før vi turte å se ut vinduet. Men neida, det var bare en sinnsyk rakett som var blitt fyrt av, til ære for Jésus. Her i byen, og i landet forøvrig, er det nemlig én eller annen helgen som feires hver dag, med raketter, parader, faner og blomster.
På stranda fikk vi lunsj, før jeg kasta meg ut i havet. Vi har hatt badeforbud de siste dagene på grunn av veldig sterk strøm og høye bølger, noe som bestemmes av badevaktene våre - to lokale surfere. Men det er ikke slik at de stopper oss om vi virkelig vil - vi blir bare ikke redda dersom noe skjer.
Etter siste spanskseminaret før helga (ps. Marvely fortalte Hector i baren at vi på gruppa var veldig smart! Yes!) tok bussen med seg de som ville til en fotballarena i León. Det var tid for fotballkamp mellom miksa lag av europeere og latinoamericas. Uten å ha vedlikeholdt formen noe særlig må jeg innrømme at jeg var ganske spent på hvor lenge jeg ville klare å holde ut, og det skal nevnes at temperaturen her, selv om det var på kvelden, ikke gjorde ting noe bedre.
Jeg skal ikke skryte på meg noen former for fotballferdigheter når det kommer til taktikk og regler. Jeg skal heller ikke skrive noe om at jeg er veldig ballkyndig, med beina i alle fall, men jeg kan bli sykt gira. Faktisk så gira at fotballturneringa for min del endte opp med én stykk hoven ankel, plassert på bussetet foran meg, med ispose som var surra fast med bikinitoppen min. Det verste var vel at dette skjedde i den første kampen, så isen ble ikke lagt på før to timer seinere - men jeg er jo ikke pyse. Derfor joina jeg like godt salsakveld på Olle etterpå, for jeg syntes jo ikke det var så vondt! Og her sitter jeg da, dagen etter, i hengekøya med foten plassert høyt, og er så og si handicappa.
MEN, ikke nok med det.

Om fem timer stikker vi til San Juan del Sur, en plass sør i landet, som byr på strender, festival og surf.
Jeg håper bare det finnes hengekøyer for tilskuere.

Her er Marvely i "klasserommet" vårt, og er veldig glad fordi vi er så smart

En stykk sliten fotball-Issi som kjøler ned hevelsen med cervezas til isposen kommer. Au!

Cerro Negro

Bilder fra turen til Cerro Negro - en sort vulkan en times kjøring fra León, som ikke har vært aktiv siden 1998. En varm, tørr og sort tur.

Ser utover krateret, i den heftigste vind du kan tenke deg. Har aldri hatt så vansker med å plassere føttene riktig, og i dette tilfellet hadde det vært litt kjipt å trå feil... 

Gruppa samla for å grave i steinene for å slik frigi røyk, og en varme man ikke kunne tro var mulig.

Her skulle nedoverturen starte - var en smule nervøs før vi satte utfor....

....men wow, så gøy!

Bussen som frakta oss til vulkanen.

En nysgjerrig gutt langs landeveien.

Beina mine etter nedoverturen. Selvfølgelig var det ikke mer vann på hostellet da vi kom hjem igjen.

vamos a bailar

Etter en lang og kvalm dag, med vannflaska og tørre kjeks som min nærmeste venn, var det duket for velkomstfest for oss nye studenter. Vi møtte opp klokka sju på The Monkey Republic, i kjoler og nyvaska hår, og for første gang på ei uke hadde vi tatt på oss maskara og lipgloss.
Vi slo oss ned ved et langbord av hvite plastbord, i en halvveis utendørs hall (det er veldig vanlig at husene har rom som er utendørs, altså uten tak) med vegger som var pyntet med lys og girlandere for anledningen.
Vi fikk en fruktig velkomstpunsj hvor det ikke var spart på rom'en, før det plutselig kom seks syngende latinamerikanere inn - i hvit skjorte og dressbukse, med trompet, trekkspill, trommer og forskjellige gitarer. Da skjønte vi at festen var i gang.
Maten var fantastisk, og bestod av alle mulige kjøttsorter, salater, tortillalefse og bønner. Jeg forsynte meg selvfølgelig to ganger, uten å bry meg om at jeg hadde vært dårlig tidligere på dagen. Og for de som lurer, så gikk det faktisk bra, jeg skylte heller ned med en ekstra mojito.
Å danse til spansk musikk er ikke noe jeg gjør daglig, så å danse som vi vanligvis gjør på utesteder i Norge ble ikke helt det samme. Jeg skjønte fort at her vrikkes det mer på hoftene, ristes på puppene, men man er generelt sett mer grasiøs enn det man er hjemme. I alle fall mer enn det jeg er. Men det var kanskje bare en fin unnskyldning til å få litt dansetimer?
Badevaktene som jobber ved studiestedet vårt på stranda var nemlig også på festen i går, og selv om jeg vet om enkelte gutter som kan danse, er det noe spesielt med disse solbrune gutta her. Da jeg ble bydd opp til dans skjønte jeg fort at min spesialitet ikke er pardans (det er vel bare rock'n - roll - swing jeg kjenner til), noe jeg er sikker på at denne chicos'en også fant ut rimelig fort.
Å danse i Nicaragua er ikke som hjemme, med andre ord. Her danser gutta bedre enn oss jenter, de geleider og fører, og de små jentene (på sju og ti år som hjalp mødrene med maten) har en rytme enkelte av oss bare kan drømme etter. Men noe man ikke trenger å bekymre seg over hjemme i nord, er varmen. Her er det så varmt, at hvis man tar turen ut på dansegulvet, ser man nydusja ut etter ti minutter. Man blir blank i hele ansiktet, klærne klistrer seg til kroppen, og håret renner over av svette. Jeg tuller ikke.

Men med heftige latinorytmer, una cerveza i hånda og stappfullt dansegulv, kan man vel ikke vente seg annet?

Da jeg var syk. Sovemaska og vann var essensielt for å bli frisk, og to timer etter bildet ble tatt shaka jeg på dansegulvet. Med sminke, vel og merke. 

Colours of León

Leóns gater kan beskrives som trange, travle og høylytte, og derfor langt fra kjedelige. De sykler fire stykker på samme sykkel, kjører hest og vogn, danser til spansk músika og går ellers rundt i byen i jeans og flipflops. Det er imidlertid flere ting som gjør byen til et spennende sted. Folkene er så forskjellige, og finnes i alle varianter; blide, sure, tykke, tynne, hyggelige, pratsomme, skumle og morsomme. Slik er det i alle land og byer sier du? Jo, kanskje. Men det er noe med de smale gatene, som er malt i alle farger du kan tenke deg, og dekorert med forskjellige tegninger og ord i enda flere farger. Folk står på hjørnene og selger tangerinas, plátanos og naranjas, men er du så dum og spør om noe (for mitt vedkommede: en flittig innøvd setning som spør hvor mye det koster), så får du et helt foredrag tilbake. Men selv om man forstår hovedpoengene i det som sies, er det på grunn av mangel på gloser nesten umulig å svare tilbake med noe annet enn et nikk og et smil.

Dagen i dag har kun bestått av spansk på stranda. Min nicaguranske lærer Marvely var like ivrig og blid som sist, og i dag lærte jeg om pronomen og artikler. At nicaguaranere er tålmodig av natur tror jeg er en god ting i denne sammenheng, for jeg regner med at det ikke akkurat blir noe lettere å ha meg som student. Etter seminarøkten sa vi hasta mañana, og chilla på stranda i gigantiske bølger i tre timer. Det skal imidlertid nevnes at stranda er så ufattelig varm, at det er rene mission impossible å springe i sanda fra studiestedets kjølende palmeskygger og ned til havkanten. Vi har blemmer under beina, alle mann.

Men når vi sitter på hostellet vårt på kvelden, i plaststoler og hengekøyer, med rakettskyting og colibrisang om hverandre og med en temperatur på 27 grader, kan jeg ikke si noe annet enn at jeg har det som plommen i egget likevel.

stranda med gloheit sand og herlige bølger

fargeglade gater i León 

hostel colibri: til venstre er chilleplassen med hengekøyer, plastbord og plaststoler.  inn til høyre er badet: to toalettbåser og tre båser til å dusje i. toalettpapir kan ikke kastes i do,  men kastes i en bøtte ved siden av. herlig.

Welcome to Nicaragua

Klokka seks, en morgen i februar; en hane, en hane til og to-tre kirkeklokker vekte meg fra ei varm og klam natt. Jeg klarte så smått og duppe av igjen, før en ufattelig høy sirene jeg bare har hørt et par ganger tidligere i mitt liv plutselig gikk av - uuuiii-uuu-uiii-uuuuu (sykt god på å gjengi lyder!!) og så videre. Det tok et par sekunder før jeg forstod at det var en flyalarm - og begynte så smått å få panikk. Nicaragua er ikke akkurat et stabilt land når det kommer til den sosiale og politiske situasjonen, og jeg startet å fantasere om at mitt opphold i landet kom til å ende opp i en stor massakre.
Men ikke denne gangen. Flyalarm er ikke uvanlig her, for klokka tolv senere på dagen slo den seg på igjen, og er visst en tradisjon fra gammelt av som inkluderer noe med bomullsfarmer og - arbeidere, og er en tradisjon som tydeligvis holder stand den dag i dag. Jeg ble i alle fall våken.

I dag har vi hatt vår første ordentlige skoledag, på universitetet for juss i Nicaragua. For å overholde kleskoden måtte vi gå i bukser eller lange skjørt og en topp som dekte skuldrene - noe som var utrolig varmt. Men er vel nettopp av denne grunn at vi starter såppass tidlig på dagen, slik at vi unngår å måtte konsentrere oss i alt for varme omgivelser. Det er likevel så varmt at jeg konstant må tørke svettebarten, og tenker med gru på hvordan det blir når sommertemperaturen slår inn. Jeg har heldigvis, og endelig, bytta ut conversene med sandaler.

Etter at første forelesning var ferdig, tok jeg og en medstudine en pause som inkluderte fersk juice og pannekaker. Deretter traska vi Leóns gater før bussen kjørte oss til stranda hvor studiestedet er lokalisert. Der ble det litt info, litt bading og soling, en liten lunsj bestående av bønner, kyllinggryte, ris og maistortillas, før vi hadde vårt første spanskseminar. Min gruppe består av fem studenter, som med én nicaraguansk lærer (som kun snakker spansk) sammen skal praktisere språket og løse oppgaver. Jeg lærte uttalen på det spanske alfabetet og hvordan man staver forskjellige ord, og kan forklare hvorfor jeg studerer spansk; estudio espanol para viajar par latino amerika y para hablar con companones de Nicaragua (sånn ca, i alle fall, men jeg finner ikke den snurren som på spansk skal ligge over n'en, bare så det er klart at jeg egentlig vet at den skal være der).

León har til nå bestått av fargerike husvegger, mennesker og natur. Kulturen er spesiell, og mer kan jeg ikke si uten å kjenne den bedre. Frukt og grønnsaker selges overalt, gatene er trange men travle, menneskene er pratsomme men pågående, og vaktene er armerte. Veldig armerte. Skal du ta ut penger på kvelden kan du være sikker på å støte på en shotgun eller maskingevær på fanget til den solbrune vakten. De skal ikke bare skremme deg, eller kanskje skade deg, du tillintetgjøres. Heldigvis er jeg venn med vaktene, jeg bruker å si buenos noches. Da smiler de.

Nå skal jeg sove. Det er imidlertid litt vanskelig, da det er hull i taket rett over senga mi, og masse jord og steiner faller i hodet mitt. Hver morgen finner jeg dessuten masse insekter og biller som er døde, men jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det er pensjonistbiller som faller ned fra hullet, eller kanskje jeg har rulla meg selv over dem i søvne. Men jeg skal ikke klage, jeg sover da aldri aleine.

Three days of travel

Å reise med fly synes jeg er helt ok. Egentlig mer enn ok, jeg liker det faktisk ganske godt! Jeg irriterer meg sjelden over innsjekkingskø, sikkerhets - og passkontroll, å drasse rundt på håndbagasjen eller den dyre maten på flyplassene. Men akkurat nå jeg er veldig glad for å ikke skulle tenke på noe av dette på en god stund.
Reisen starta halv ti torsdags morgen, da jeg satte kursen mot Evenes. Va ca et døgn i Oslo for å være på den sikre sida når det gjaldt eventuelle forsinkelser/kanselleringer fra det snøfylte nord, noe som heldigvis viste seg å være unødvendig. Det ble derimot forsinkelser fra Gardermoen, dog ikke så lenge, men da vi kom til Heathrow merka jeg at det var dumt å være trøtt og lei. Man kan vel si det slik at man lærer the hard way her i livet, og vi tapte vel kanskje 200 kroner på å være sliten (og slik lat) da vi bestilte drosje til hotellet. Det skal imidlertid nevnes at jeg fikk pruta ned prisen litt, og vi kjørte rimelig bra luksus både til og fra flyplassen.
Miami ble en litt kjip opplevese på grunn av en kjip innsjekker på Heathrow. Det var kø overalt, og vi ble stadig sendt i feil retning. Men med litt is i magen og et forsinka fly til Managua var det egentlig ikke noe problem, selv om jeg nå var inne i min 18 reisetime og led så smått av vond nakke og søvnmangel.
Etter femte og siste passkontroll, og $10 fattigere etter å ha betalt for visum, var jeg i Managua. Mørkt, varmt og fuktig. Trøtt, sliten og sulten (som alltid). Men gira.
Turen fra Managua til Léon tok to timer med minibuss (med bagasjen på taket - hehe), og jeg sovna sikkert seks ganger. Jeg ble samtlige ganger minnet på å ikke sove, av å smelle hodet i vinduet når vi kjørte over diverse hull i veien. Halvt i svime fikk jeg sekken min, dro meg selv inn på hostellet på rom nummer siete. Der lå min svenske roomie Mari, jeg sa "hei", hun sa "hej", og begge hadde så trang for å sove at vi slukna vel egentlig ganske fort begge to.
Klokka var ett om natta lokal tid, og jeg hadde vært våken i nesten 30 timer da jeg la meg i ei stor seng i et varmt rom under et tynt laken - og sovna.