Jeg tenker det ofte, at rutine er kjedelig. Men jeg liker det egentlig. Jeg blir litt stressa, over å ikke ha planene klare for dagene som kommer, og kroppen blir bitter dersom det ikke lukter middag i leiligheta rundt klokka fire.
Disse små-rutinene er nesten hellige for meg, det er disse som gjør at jeg vet hvilken dag det er, om jeg kan glede meg til at det snart er helg, eller om jeg må grue meg til å velte meg ut av senga den kommende morgenen.
Samtidig liker jeg å bryte ut av andre rutiner. Som å flytte litt rundt i Norges langstrakte land, få en ny hobby eller ny jobb. I løpet av den siste måneden har jeg gjort nettopp dette; jeg har flytta til byen med mye regn og rar dialekt, begynt på Yoga, og fått meg deltidsjobb.
Og dette er helt ok! Var verken skummelt, stressende eller rart, men... Hvor er rutinene?
Det er disse jeg savner.
Jeg kan ikke ta bussen på jobb, fordi jeg kan ikke rutene. Jeg vet ikke alltid når jeg skal på jobb, fordi det er ikke alltid fast - og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre der, fordi det er opp til meg selv. Jeg skal på forelesninger innimellom; men det er forskjellig fra måned til måned og uke til uke.
Treninga tar jeg innimellom. Den er ikke fast, slik den var tidligere. Det eneste jeg har fått på plass er middagsmaten. Den er klar mellom klokka halv fire og halv fem - uansett.
Er det dette som betyr at man er klar for å begynne å vokse opp?
På én måte ja, men ikke helt.
Jeg skal enda være ung litt til, reise til Cuba og Den Dominikanske Republikk i desember, skrive masteroppgaven i et-eller-anna land (håper jeg!); og bare nyte siste året med frihet og studieliv. Det er bare et år igjen av det. I denne omgang.
Livssituasjonen min er tydeligvis ikke fylt med verken store, eller mange, rutiner. Men det får gå dette året. Så lenge jeg får middagen min hver dag.
