preparations

Jeg vet ikke hva jeg liker best; å være ordentlig forberedt eller å bli positivt overraska over hvordan ting går seg til uten særlig forberedelse. Selvfølgelig vil litt god planlegging i forkant bidra med at jeg kan senke skuldrene - men samtidig vil jeg søke høyere og slik forvente mer av sluttresultatet. Men i motsetning til bare å la ting gå "som de går", minsker jeg risikoen for at alt virkelig går skeis.
Om under tre uker sitter jeg på flyet til Oslo. Jeg skal ha en koselig kveld i leiligheten et stykke utenfor byen, for deretter å sette kursen til innsjekkingsskranken på Gardermoen igjen. Det er British Airways som skal få gleden av å bringe meg til Heathrow, og deretter en tur innom Miami før jeg kan gå trygt ut av flyet etter landing i Managua.
Det neste semesteret mitt skal nemlig tilbringes i Nicaragua, av alle steder. Jeg tror ikke det har gått helt inn enda, selv om jeg snakker om det til venner og familie, så tenker jeg ikke helt at det faktisk er en helt anna hverdag som venter meg - og det er mindre enn tre uker til. Mamma derimot, hun er ganske klar. Hun kom hjem med en hel apotekpose med diverse legemidler, hvor jeg fant tabletter mot smerter, stikk og småsykdommer samt desinfiseringsverktøy og vitaminer. Jeg tror det kommer godt med. Det gjør nok hun også. Og dette er en god beskrivelse på hvor forberedt jeg er; jeg har flybillett, fått forebyggende medisiner fra mams, og blitt venn med Google.

Hvordan jeg møter landet og hvordan jeg blir tatt i mot er jeg veldig spent på. Jeg aner ikke hva jeg skal forvente, men jeg håper vi har mye å lære av hverandre. Jeg håper jeg klarer å gå mitt nye liv i møte med et så åpent og vennlig sinn som mulig, og at de klarer å unngå å le av mine dårlige gloser og rare spørsmål. Men for alle del, jeg er realistisk. Jeg forsøker bare på å psyke meg opp til å være sengeliggende et par-tre ganger i løpet av oppholdet (i forhåpentligvis korte perioder), å kjøre rundt i overfylte, klamme, små busser på smale grusveier hvorenn jeg skal, å ikke forstå eller bli forstått når jeg løper rundt etter tannkrem og/eller såpe (hvis man i det hele tatt har ordentlig tilgang på fasiliteter hvor dette kan brukes) og å ha 143 myggstikk på venstre arm, og 97 på høyre. For det klør når mygga stikker meg. Og den stikker meg ofte.

Men jeg gleder meg til å spise maten, til å besøke aktive vulkaner, til å surfe ved siden av studiestedet og til å møte alle menneskene jeg ikke hadde møtt i Norge. I alle fall ikke her i Harstad.

Og ja, det er dette jeg ser for meg, takk Google.

a new year definitively consists of new opportunities

Det har allerede rukket å bli den femte dagen ut i det nye året, og jeg har enda ingen nyttårsforsett. Kanskje kommer det av manglende prioriteringer, eller rett og slett mangel på tid, for jeg har virkelig ikke rukket å tenke ut hva jeg ønsker å fokusere på i 2011. Det kan forsåvidt hende at det eneste jeg oppnår med et nyttårsforsett, er å (igjen) bare ende opp med å bryte det.

Jula for min del, skulle være et pusterom. Det ble bestemt et par måneder i forveien at ferien skulle tilbringes i varmere strøk, på Canary Islands, tre generasjoner under samme tak. Og visst gleda jeg meg! Det var bare altfor mye jobb, eksamener, rydding og papirarbeid i forkant, så det var ikke før jeg satt på flyet til Las Palmas, etter et avslappende halvdøgn sammen med Anette på Gjøvik at roen begynte å senke seg.

Ferien gikk så alt for fort. Dagene startet tidlig, og kveldene føltes lange. Jeg var trøtt og sliten hver kveld hele den første uka, men innså etterhvert at jeg var nødt til å kutte ned på antall søvntimer for å få mest mulig ut av sol, sosiale aktiviteter med familie (og venner) og margaritas. Jeg hadde aktivitetsplanene klare i forkant, men det var alt for lett å utsette og kanskje litt for vanskelig å få gjennomført alt da vi var så mange å ta hensyn til. Det var likevel en minnerik ferie, med søsken, foreldre og besteforeldre i ei fantastisk leilighet i nydelige omgivelser, og øya er faktisk ikke så turistifisert dersom man bare vet hvor man skal befinne seg og hva man burde se. Jeg må i alle fall innrømme at mine forhåndsinntattheter hadde dårlig grunnlag.

Jeg var så heldig å få med meg Tre nøtter til Askepott, vi fikk ordentlig ribbe og god vin, og med litt kreativ godvilje ble palmen i stua et fungerende juletre. Det er første året jeg lager julestjerne og julepynt siden barneskolen, og jeg har funnet ut at det er jo egentlig bare dumt - det er like moro nå som for tolv år siden.

Brygge ved Amfi del Mar, i Patavalaka

Utsikt ned mot Mogan, og den krunglete, smale veien opp langs fjellsidene

Puerto Rico, sett fra fjellsiden

Bildene fra ferien ble mange, og opplevelsene tenker jeg enda på. Jeg kan ikke unngå å savne tilbake, for det er virkelig noe spesielt ved å få muligheten til å se andre deler av verden. Jeg skulle bare ønske språket mitt der nede var bedre, selv om jeg snakker godt engelsk er det å kunne kommunisere på andre språk noe jeg virkelig skulle vært bedre på. Spansk har jeg aldri før nærmet meg, og måtte derfor flere ganger ta meg selv i å ikke uttale u som en y, som på fransk, men heller med en o-lyd. Jeg ble etterhvert, med spanskboka som fast invetar i veska og kjæreste venn, en ræser på kan jeg få en kaffe med melk og kan vi få regninga, men det var vel egentlig kvelden jeg spurte om et pizzastykke med paprika jeg briljerte.

Ved en opphøyd strandkant i utkanten av Puerto Mogan