Bildene mine ligger i forskjellige mapper på datamaskinen min, sortert i et ganske rotete forsøk på å få orden i årene som har gått. Jeg kan ikke unngå å trekke på smilebåndet når jeg blar igjennom hytteturer, reiser, vorspiel, og middager i kollektivet. Det er så enkelt å gjengjelde smilene som er foreviget og plassert i hver sine mapper, alle med et grundig gjennomtenkt mappenavn for å være mest mulig beskrivende til de historiene som avsløres. De peneste smilene havner på facebook, slik at enda flere kan sitte foran sin datamaskin og smile tilbake, og slik enten kommentere på bildene som var ekstra morsomme, eller trygle meg om å slette enkelte på grunn av en dobbelhake eller en for lav sensur før publiseringa.
Dette året har blitt grundig foreviget i mappene mine. Året har blitt sortert og delt inn slik at jeg kan hente tilbake gledene når jeg ønsker. Og jeg innrømmer, til meg selv og andre, at det er ikke bare det grafiske bildet som får gleden til å finne sin vei til øyne, munn og kinn. Jeg gjengjelder ikke bare smilet, som er den kommunikative standard når en fotograferes, selv om jeg vet at disse smilene er alt annet et falske og påtatte. Nei, bildene er synonyme, ordløse bevis på lykke, hvor den frie heldigvis-ikke-voksne-enda-holdningen flyter hemningsløs frem blant lykkelige studievenner. Og det er dette jeg smiler til, til de mulighetene vi vet vi har, og som vi gladelig benytter oss av mens foreldrene våre rister på hodet og minner oss om studielånet som står og renter. Og akkurat nå smiler jeg til hvor utrolig klisjè dette høres ut. Men herregud, gjør det egentlig noe når det føles så godt å vite?
For å illustrere dette, benyttet jeg meg faktisk av en slik mulighet, som førte til at året 2010 startet med en tur over Atlanterhavet. Jeg hadde aldri vært i Amerika før, men hadde reist en del på egenhånd, til og fra Asia, vært på venninneturer i Europa, og tatt sjansen på interrail en sommer. Jeg hadde i tillegg alle år på universitetet forsøkt å utveksle til et eller annet land i verden uten hell, så det er kun av rent praktiske grunner jeg har tilbragt mine tre bachelor-år av studietida her i Norge. Derfor var det en selvfølge at da jeg fikk tilbudet om å besøke en venninne i Berkeley, California, så skulle jeg vel benytte meg av sjansen?
Og det er èn av fordelene ved å være student. Friheten man konstant føler på i løpet av semesteret; hvor det er få eller ingen obligatoriske aktiviteter, ingen registering av fravær (eller nærvær?), og man kan her følge mitt eksempel og ta en ukes ferie til Vestkysten av USA, med Friheten som reisekompanjong. Den er særdeles lett å venne seg til og er en god følgesvenn enten man vil sykle for å se Golden Gate eller kose seg i heftige nedoverbakker på trikken i San Franscisco. Jeg tok den derfor i mot med åpne armer, og fulgte dens råd om å slenge meg på en ekstra uke i New York når jeg først var i området. Og ved å lytte til de råd Friheten gav meg, opplevde jeg manikyr og luksus på 5th Avenue, latter og trampeklapp hos David Letterman, tårer på kino ved Times Square (med verdens seriøst største Cherry Coke som måtte holdes i begge hender), og kamprop på Knicks-kamp på Madison square. Og de vel sorterte bildene fra denne turen er sterke bevis på hvor mye glede Friheten bringer, og jeg kan innimellom sverge på at jeg kan skimte noen som sitter i bakgrunnen med et stort glis og begge tomlene opp.
Men mot slutten av semesteret skjer det gang på gang at eksamenes nærvær henter denne deilige følelsen inn, og Friheten svinner bestandig sakte, men sikkert hen.
Det er vel derfor man må ta vare på dens korte visitter når man først har mulighet.