Jeg ønsker meg en ny veske. Den skal være halvveis mørk beige, ha to håndtak slik at jeg kan tre håndleddet mitt igjennom og være sofistikert, men også ha en skulderstropp for å kunne bære pensumlitteraturen min på en behagelig måte. Veska skal ha èn eller to lommer foran, og helst være i ekte skinn. Den skal se eksklusiv ut, og den skal føles eksklusiv. Men jeg finner den ikke. Hadde jeg funnet den, ville jeg nok ikke hatt råd til den uansett.
Studenttilværelsen min har ført til, ved siden av et liv i fattigdom, at dagene, månedene, og de siste tre årene i en av landets største studiebyer har gått umåtelig fort. Jeg mister taket på opplevelsene, på historiene og disse deilige dagene som student – for de er mange. Utallige. Jeg har tatt vare på bilder, fødselsdagskort og notater fra forelesninger (les: de mest spennende) i et fortvilt forsøk på å klare å holde fast dette universet man er så priviligert å få ta del i, vel og merke som evig tilbakebetaler til Lånekassen. Men det er verdt det. Så utrolig verdt det. Jeg skal nemlig bli seriøs om noen år, når jeg har blitt voksen. En seriøs gjeldsslave.
Men jeg er heldigvis enda ung. Det vil si at jeg ikke har vokst opp helt enda, og jeg vil fortsette slik. Jeg vil gå på tur i fjellet, for så å avkjøle meg i bølgene med leash'en fastspent rundt ankelen. Jeg vil gå rundt med skolesekk og lengte etter den dyre veska jeg vil ha pensumbøkene i. Jeg vil klage over dyr mat, men glede meg over varme busser og å kunne få komme hjem til mamma sin middag.
Jeg vil ikke bli stor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar