preparations

Jeg vet ikke hva jeg liker best; å være ordentlig forberedt eller å bli positivt overraska over hvordan ting går seg til uten særlig forberedelse. Selvfølgelig vil litt god planlegging i forkant bidra med at jeg kan senke skuldrene - men samtidig vil jeg søke høyere og slik forvente mer av sluttresultatet. Men i motsetning til bare å la ting gå "som de går", minsker jeg risikoen for at alt virkelig går skeis.
Om under tre uker sitter jeg på flyet til Oslo. Jeg skal ha en koselig kveld i leiligheten et stykke utenfor byen, for deretter å sette kursen til innsjekkingsskranken på Gardermoen igjen. Det er British Airways som skal få gleden av å bringe meg til Heathrow, og deretter en tur innom Miami før jeg kan gå trygt ut av flyet etter landing i Managua.
Det neste semesteret mitt skal nemlig tilbringes i Nicaragua, av alle steder. Jeg tror ikke det har gått helt inn enda, selv om jeg snakker om det til venner og familie, så tenker jeg ikke helt at det faktisk er en helt anna hverdag som venter meg - og det er mindre enn tre uker til. Mamma derimot, hun er ganske klar. Hun kom hjem med en hel apotekpose med diverse legemidler, hvor jeg fant tabletter mot smerter, stikk og småsykdommer samt desinfiseringsverktøy og vitaminer. Jeg tror det kommer godt med. Det gjør nok hun også. Og dette er en god beskrivelse på hvor forberedt jeg er; jeg har flybillett, fått forebyggende medisiner fra mams, og blitt venn med Google.

Hvordan jeg møter landet og hvordan jeg blir tatt i mot er jeg veldig spent på. Jeg aner ikke hva jeg skal forvente, men jeg håper vi har mye å lære av hverandre. Jeg håper jeg klarer å gå mitt nye liv i møte med et så åpent og vennlig sinn som mulig, og at de klarer å unngå å le av mine dårlige gloser og rare spørsmål. Men for alle del, jeg er realistisk. Jeg forsøker bare på å psyke meg opp til å være sengeliggende et par-tre ganger i løpet av oppholdet (i forhåpentligvis korte perioder), å kjøre rundt i overfylte, klamme, små busser på smale grusveier hvorenn jeg skal, å ikke forstå eller bli forstått når jeg løper rundt etter tannkrem og/eller såpe (hvis man i det hele tatt har ordentlig tilgang på fasiliteter hvor dette kan brukes) og å ha 143 myggstikk på venstre arm, og 97 på høyre. For det klør når mygga stikker meg. Og den stikker meg ofte.

Men jeg gleder meg til å spise maten, til å besøke aktive vulkaner, til å surfe ved siden av studiestedet og til å møte alle menneskene jeg ikke hadde møtt i Norge. I alle fall ikke her i Harstad.

Og ja, det er dette jeg ser for meg, takk Google.