Well...

Med 3/4 overstått av mitt første år på master, innser jeg at det nå har gått alt for lang tid siden sist jeg skrev ned noe av kaoset som foregår i livet mitt. Det er klart, jeg tenker, undrer, reflekterer og spør - all denne aktiviteten i et forsøk på å se noen aspekter en smule klarere. I starten av semesteret drømte jeg meg bort til latin-amerikanske lukter og rytmer, og lengtet meg syk etter en hverdag preget av ingen rutiner. Jeg må likevel innrømme, at dette nye livet som master-student til nå har vært en reise i seg selv. Jeg har reist til fortid, forestilt meg fremtid, men mest forsøkt å være "her og nå" - et uttrykk som til stadighet går igjen i klassen. 

Det er bare det, at å være "her og nå" til tider er kjempeslitsomt. "Her og nå" inneholder så mye aspekter av livet, så mange muligheter, så mye som enda ikke er fastsatt, så mange spørsmål og så mye usikkerhet. Holder jeg meg til fortiden så vet jeg hva som var. Ser jeg fremover vet jeg ønskene mine, og veien fremover er slik mulig å se for seg. Men akkurat nå, i skrivende stund, er alt kaos. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal rydde opp. Eller om det i det hele tatt er mulig å ha orden?

Når jeg tenker meg om, er det nettopp dette jeg har satt pris på. Disse dagene uten rutine. Det å ikke vite hva som kommer. Ved å stadig ha blikket rettet fremover, tror jeg nok at jeg går glipp av mye i hverdagen, og jeg må stadig minne meg på hvor deilig det er å være. Det har vært noen interessante og utfordrende måneder, og det stopper nok ikke her. Jeg må bare huske på å kose meg underveis.