vamos a bailar

Etter en lang og kvalm dag, med vannflaska og tørre kjeks som min nærmeste venn, var det duket for velkomstfest for oss nye studenter. Vi møtte opp klokka sju på The Monkey Republic, i kjoler og nyvaska hår, og for første gang på ei uke hadde vi tatt på oss maskara og lipgloss.
Vi slo oss ned ved et langbord av hvite plastbord, i en halvveis utendørs hall (det er veldig vanlig at husene har rom som er utendørs, altså uten tak) med vegger som var pyntet med lys og girlandere for anledningen.
Vi fikk en fruktig velkomstpunsj hvor det ikke var spart på rom'en, før det plutselig kom seks syngende latinamerikanere inn - i hvit skjorte og dressbukse, med trompet, trekkspill, trommer og forskjellige gitarer. Da skjønte vi at festen var i gang.
Maten var fantastisk, og bestod av alle mulige kjøttsorter, salater, tortillalefse og bønner. Jeg forsynte meg selvfølgelig to ganger, uten å bry meg om at jeg hadde vært dårlig tidligere på dagen. Og for de som lurer, så gikk det faktisk bra, jeg skylte heller ned med en ekstra mojito.
Å danse til spansk musikk er ikke noe jeg gjør daglig, så å danse som vi vanligvis gjør på utesteder i Norge ble ikke helt det samme. Jeg skjønte fort at her vrikkes det mer på hoftene, ristes på puppene, men man er generelt sett mer grasiøs enn det man er hjemme. I alle fall mer enn det jeg er. Men det var kanskje bare en fin unnskyldning til å få litt dansetimer?
Badevaktene som jobber ved studiestedet vårt på stranda var nemlig også på festen i går, og selv om jeg vet om enkelte gutter som kan danse, er det noe spesielt med disse solbrune gutta her. Da jeg ble bydd opp til dans skjønte jeg fort at min spesialitet ikke er pardans (det er vel bare rock'n - roll - swing jeg kjenner til), noe jeg er sikker på at denne chicos'en også fant ut rimelig fort.
Å danse i Nicaragua er ikke som hjemme, med andre ord. Her danser gutta bedre enn oss jenter, de geleider og fører, og de små jentene (på sju og ti år som hjalp mødrene med maten) har en rytme enkelte av oss bare kan drømme etter. Men noe man ikke trenger å bekymre seg over hjemme i nord, er varmen. Her er det så varmt, at hvis man tar turen ut på dansegulvet, ser man nydusja ut etter ti minutter. Man blir blank i hele ansiktet, klærne klistrer seg til kroppen, og håret renner over av svette. Jeg tuller ikke.

Men med heftige latinorytmer, una cerveza i hånda og stappfullt dansegulv, kan man vel ikke vente seg annet?

Da jeg var syk. Sovemaska og vann var essensielt for å bli frisk, og to timer etter bildet ble tatt shaka jeg på dansegulvet. Med sminke, vel og merke. 

Colours of León

Leóns gater kan beskrives som trange, travle og høylytte, og derfor langt fra kjedelige. De sykler fire stykker på samme sykkel, kjører hest og vogn, danser til spansk músika og går ellers rundt i byen i jeans og flipflops. Det er imidlertid flere ting som gjør byen til et spennende sted. Folkene er så forskjellige, og finnes i alle varianter; blide, sure, tykke, tynne, hyggelige, pratsomme, skumle og morsomme. Slik er det i alle land og byer sier du? Jo, kanskje. Men det er noe med de smale gatene, som er malt i alle farger du kan tenke deg, og dekorert med forskjellige tegninger og ord i enda flere farger. Folk står på hjørnene og selger tangerinas, plátanos og naranjas, men er du så dum og spør om noe (for mitt vedkommede: en flittig innøvd setning som spør hvor mye det koster), så får du et helt foredrag tilbake. Men selv om man forstår hovedpoengene i det som sies, er det på grunn av mangel på gloser nesten umulig å svare tilbake med noe annet enn et nikk og et smil.

Dagen i dag har kun bestått av spansk på stranda. Min nicaguranske lærer Marvely var like ivrig og blid som sist, og i dag lærte jeg om pronomen og artikler. At nicaguaranere er tålmodig av natur tror jeg er en god ting i denne sammenheng, for jeg regner med at det ikke akkurat blir noe lettere å ha meg som student. Etter seminarøkten sa vi hasta mañana, og chilla på stranda i gigantiske bølger i tre timer. Det skal imidlertid nevnes at stranda er så ufattelig varm, at det er rene mission impossible å springe i sanda fra studiestedets kjølende palmeskygger og ned til havkanten. Vi har blemmer under beina, alle mann.

Men når vi sitter på hostellet vårt på kvelden, i plaststoler og hengekøyer, med rakettskyting og colibrisang om hverandre og med en temperatur på 27 grader, kan jeg ikke si noe annet enn at jeg har det som plommen i egget likevel.

stranda med gloheit sand og herlige bølger

fargeglade gater i León 

hostel colibri: til venstre er chilleplassen med hengekøyer, plastbord og plaststoler.  inn til høyre er badet: to toalettbåser og tre båser til å dusje i. toalettpapir kan ikke kastes i do,  men kastes i en bøtte ved siden av. herlig.

Welcome to Nicaragua

Klokka seks, en morgen i februar; en hane, en hane til og to-tre kirkeklokker vekte meg fra ei varm og klam natt. Jeg klarte så smått og duppe av igjen, før en ufattelig høy sirene jeg bare har hørt et par ganger tidligere i mitt liv plutselig gikk av - uuuiii-uuu-uiii-uuuuu (sykt god på å gjengi lyder!!) og så videre. Det tok et par sekunder før jeg forstod at det var en flyalarm - og begynte så smått å få panikk. Nicaragua er ikke akkurat et stabilt land når det kommer til den sosiale og politiske situasjonen, og jeg startet å fantasere om at mitt opphold i landet kom til å ende opp i en stor massakre.
Men ikke denne gangen. Flyalarm er ikke uvanlig her, for klokka tolv senere på dagen slo den seg på igjen, og er visst en tradisjon fra gammelt av som inkluderer noe med bomullsfarmer og - arbeidere, og er en tradisjon som tydeligvis holder stand den dag i dag. Jeg ble i alle fall våken.

I dag har vi hatt vår første ordentlige skoledag, på universitetet for juss i Nicaragua. For å overholde kleskoden måtte vi gå i bukser eller lange skjørt og en topp som dekte skuldrene - noe som var utrolig varmt. Men er vel nettopp av denne grunn at vi starter såppass tidlig på dagen, slik at vi unngår å måtte konsentrere oss i alt for varme omgivelser. Det er likevel så varmt at jeg konstant må tørke svettebarten, og tenker med gru på hvordan det blir når sommertemperaturen slår inn. Jeg har heldigvis, og endelig, bytta ut conversene med sandaler.

Etter at første forelesning var ferdig, tok jeg og en medstudine en pause som inkluderte fersk juice og pannekaker. Deretter traska vi Leóns gater før bussen kjørte oss til stranda hvor studiestedet er lokalisert. Der ble det litt info, litt bading og soling, en liten lunsj bestående av bønner, kyllinggryte, ris og maistortillas, før vi hadde vårt første spanskseminar. Min gruppe består av fem studenter, som med én nicaraguansk lærer (som kun snakker spansk) sammen skal praktisere språket og løse oppgaver. Jeg lærte uttalen på det spanske alfabetet og hvordan man staver forskjellige ord, og kan forklare hvorfor jeg studerer spansk; estudio espanol para viajar par latino amerika y para hablar con companones de Nicaragua (sånn ca, i alle fall, men jeg finner ikke den snurren som på spansk skal ligge over n'en, bare så det er klart at jeg egentlig vet at den skal være der).

León har til nå bestått av fargerike husvegger, mennesker og natur. Kulturen er spesiell, og mer kan jeg ikke si uten å kjenne den bedre. Frukt og grønnsaker selges overalt, gatene er trange men travle, menneskene er pratsomme men pågående, og vaktene er armerte. Veldig armerte. Skal du ta ut penger på kvelden kan du være sikker på å støte på en shotgun eller maskingevær på fanget til den solbrune vakten. De skal ikke bare skremme deg, eller kanskje skade deg, du tillintetgjøres. Heldigvis er jeg venn med vaktene, jeg bruker å si buenos noches. Da smiler de.

Nå skal jeg sove. Det er imidlertid litt vanskelig, da det er hull i taket rett over senga mi, og masse jord og steiner faller i hodet mitt. Hver morgen finner jeg dessuten masse insekter og biller som er døde, men jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det er pensjonistbiller som faller ned fra hullet, eller kanskje jeg har rulla meg selv over dem i søvne. Men jeg skal ikke klage, jeg sover da aldri aleine.

Three days of travel

Å reise med fly synes jeg er helt ok. Egentlig mer enn ok, jeg liker det faktisk ganske godt! Jeg irriterer meg sjelden over innsjekkingskø, sikkerhets - og passkontroll, å drasse rundt på håndbagasjen eller den dyre maten på flyplassene. Men akkurat nå jeg er veldig glad for å ikke skulle tenke på noe av dette på en god stund.
Reisen starta halv ti torsdags morgen, da jeg satte kursen mot Evenes. Va ca et døgn i Oslo for å være på den sikre sida når det gjaldt eventuelle forsinkelser/kanselleringer fra det snøfylte nord, noe som heldigvis viste seg å være unødvendig. Det ble derimot forsinkelser fra Gardermoen, dog ikke så lenge, men da vi kom til Heathrow merka jeg at det var dumt å være trøtt og lei. Man kan vel si det slik at man lærer the hard way her i livet, og vi tapte vel kanskje 200 kroner på å være sliten (og slik lat) da vi bestilte drosje til hotellet. Det skal imidlertid nevnes at jeg fikk pruta ned prisen litt, og vi kjørte rimelig bra luksus både til og fra flyplassen.
Miami ble en litt kjip opplevese på grunn av en kjip innsjekker på Heathrow. Det var kø overalt, og vi ble stadig sendt i feil retning. Men med litt is i magen og et forsinka fly til Managua var det egentlig ikke noe problem, selv om jeg nå var inne i min 18 reisetime og led så smått av vond nakke og søvnmangel.
Etter femte og siste passkontroll, og $10 fattigere etter å ha betalt for visum, var jeg i Managua. Mørkt, varmt og fuktig. Trøtt, sliten og sulten (som alltid). Men gira.
Turen fra Managua til Léon tok to timer med minibuss (med bagasjen på taket - hehe), og jeg sovna sikkert seks ganger. Jeg ble samtlige ganger minnet på å ikke sove, av å smelle hodet i vinduet når vi kjørte over diverse hull i veien. Halvt i svime fikk jeg sekken min, dro meg selv inn på hostellet på rom nummer siete. Der lå min svenske roomie Mari, jeg sa "hei", hun sa "hej", og begge hadde så trang for å sove at vi slukna vel egentlig ganske fort begge to.
Klokka var ett om natta lokal tid, og jeg hadde vært våken i nesten 30 timer da jeg la meg i ei stor seng i et varmt rom under et tynt laken - og sovna.

preparations

Jeg vet ikke hva jeg liker best; å være ordentlig forberedt eller å bli positivt overraska over hvordan ting går seg til uten særlig forberedelse. Selvfølgelig vil litt god planlegging i forkant bidra med at jeg kan senke skuldrene - men samtidig vil jeg søke høyere og slik forvente mer av sluttresultatet. Men i motsetning til bare å la ting gå "som de går", minsker jeg risikoen for at alt virkelig går skeis.
Om under tre uker sitter jeg på flyet til Oslo. Jeg skal ha en koselig kveld i leiligheten et stykke utenfor byen, for deretter å sette kursen til innsjekkingsskranken på Gardermoen igjen. Det er British Airways som skal få gleden av å bringe meg til Heathrow, og deretter en tur innom Miami før jeg kan gå trygt ut av flyet etter landing i Managua.
Det neste semesteret mitt skal nemlig tilbringes i Nicaragua, av alle steder. Jeg tror ikke det har gått helt inn enda, selv om jeg snakker om det til venner og familie, så tenker jeg ikke helt at det faktisk er en helt anna hverdag som venter meg - og det er mindre enn tre uker til. Mamma derimot, hun er ganske klar. Hun kom hjem med en hel apotekpose med diverse legemidler, hvor jeg fant tabletter mot smerter, stikk og småsykdommer samt desinfiseringsverktøy og vitaminer. Jeg tror det kommer godt med. Det gjør nok hun også. Og dette er en god beskrivelse på hvor forberedt jeg er; jeg har flybillett, fått forebyggende medisiner fra mams, og blitt venn med Google.

Hvordan jeg møter landet og hvordan jeg blir tatt i mot er jeg veldig spent på. Jeg aner ikke hva jeg skal forvente, men jeg håper vi har mye å lære av hverandre. Jeg håper jeg klarer å gå mitt nye liv i møte med et så åpent og vennlig sinn som mulig, og at de klarer å unngå å le av mine dårlige gloser og rare spørsmål. Men for alle del, jeg er realistisk. Jeg forsøker bare på å psyke meg opp til å være sengeliggende et par-tre ganger i løpet av oppholdet (i forhåpentligvis korte perioder), å kjøre rundt i overfylte, klamme, små busser på smale grusveier hvorenn jeg skal, å ikke forstå eller bli forstått når jeg løper rundt etter tannkrem og/eller såpe (hvis man i det hele tatt har ordentlig tilgang på fasiliteter hvor dette kan brukes) og å ha 143 myggstikk på venstre arm, og 97 på høyre. For det klør når mygga stikker meg. Og den stikker meg ofte.

Men jeg gleder meg til å spise maten, til å besøke aktive vulkaner, til å surfe ved siden av studiestedet og til å møte alle menneskene jeg ikke hadde møtt i Norge. I alle fall ikke her i Harstad.

Og ja, det er dette jeg ser for meg, takk Google.

a new year definitively consists of new opportunities

Det har allerede rukket å bli den femte dagen ut i det nye året, og jeg har enda ingen nyttårsforsett. Kanskje kommer det av manglende prioriteringer, eller rett og slett mangel på tid, for jeg har virkelig ikke rukket å tenke ut hva jeg ønsker å fokusere på i 2011. Det kan forsåvidt hende at det eneste jeg oppnår med et nyttårsforsett, er å (igjen) bare ende opp med å bryte det.

Jula for min del, skulle være et pusterom. Det ble bestemt et par måneder i forveien at ferien skulle tilbringes i varmere strøk, på Canary Islands, tre generasjoner under samme tak. Og visst gleda jeg meg! Det var bare altfor mye jobb, eksamener, rydding og papirarbeid i forkant, så det var ikke før jeg satt på flyet til Las Palmas, etter et avslappende halvdøgn sammen med Anette på Gjøvik at roen begynte å senke seg.

Ferien gikk så alt for fort. Dagene startet tidlig, og kveldene føltes lange. Jeg var trøtt og sliten hver kveld hele den første uka, men innså etterhvert at jeg var nødt til å kutte ned på antall søvntimer for å få mest mulig ut av sol, sosiale aktiviteter med familie (og venner) og margaritas. Jeg hadde aktivitetsplanene klare i forkant, men det var alt for lett å utsette og kanskje litt for vanskelig å få gjennomført alt da vi var så mange å ta hensyn til. Det var likevel en minnerik ferie, med søsken, foreldre og besteforeldre i ei fantastisk leilighet i nydelige omgivelser, og øya er faktisk ikke så turistifisert dersom man bare vet hvor man skal befinne seg og hva man burde se. Jeg må i alle fall innrømme at mine forhåndsinntattheter hadde dårlig grunnlag.

Jeg var så heldig å få med meg Tre nøtter til Askepott, vi fikk ordentlig ribbe og god vin, og med litt kreativ godvilje ble palmen i stua et fungerende juletre. Det er første året jeg lager julestjerne og julepynt siden barneskolen, og jeg har funnet ut at det er jo egentlig bare dumt - det er like moro nå som for tolv år siden.

Brygge ved Amfi del Mar, i Patavalaka

Utsikt ned mot Mogan, og den krunglete, smale veien opp langs fjellsidene

Puerto Rico, sett fra fjellsiden

Bildene fra ferien ble mange, og opplevelsene tenker jeg enda på. Jeg kan ikke unngå å savne tilbake, for det er virkelig noe spesielt ved å få muligheten til å se andre deler av verden. Jeg skulle bare ønske språket mitt der nede var bedre, selv om jeg snakker godt engelsk er det å kunne kommunisere på andre språk noe jeg virkelig skulle vært bedre på. Spansk har jeg aldri før nærmet meg, og måtte derfor flere ganger ta meg selv i å ikke uttale u som en y, som på fransk, men heller med en o-lyd. Jeg ble etterhvert, med spanskboka som fast invetar i veska og kjæreste venn, en ræser på kan jeg få en kaffe med melk og kan vi få regninga, men det var vel egentlig kvelden jeg spurte om et pizzastykke med paprika jeg briljerte.

Ved en opphøyd strandkant i utkanten av Puerto Mogan

home is where the heart is

Og i mitt tilfelle er det i Fjordgata 3, som har vært hjemmet mitt i to og et halvt år. Det er et koselig lite kollektiv jeg bor i sammen med "familien" min, som imidlertid har vært offer for en del utskiftninger. Den eneste som har fulgt meg i samtlige år er Olav, den fine gulvplanten min, som i løpet av denne tiden har gått fra 1 meter til nesten det doble. Han er blitt stor gutt, med andre ord. Dessverre har han enda ikke begynt å utvikle språk, noe jeg kanskje ville ansett som problematisk - hadde det ikke vært for familien jeg i skrivende stund er så heldig å være en del av.
Og det er her hjertet mitt ligger.
Selv om begrepet "kjernefamilie" ikke inkluderer ordene venninner, kollektiv og kos, er det absolutt slike ord jeg ville benyttet for å beskrive situasjonen i hjemmet vårt. Aldri har det vært så godt å komme hjem etter endt skoledag, til felles middag og oppdateringer på våre spennende liv, før vi snører på oss treningsskoa og jogger en tur rundt Nidelva. Det er heller ikke ille å våkne opp til havregrøten som står og putrer på komfyren, eller home-made pancakes med blåbærsyltetøy. Og selv om vi spiser mye (les: har minst èn bakedag i uka), er det ikke den eneste fritidsaktiviteten vi har til felles. Vi er glad i blant annet vin, brettspill og klær. Vi liker å se på latterlige YouTube-videoer, og vi elsker karaoke og å ha danseshow for hverandre. Vi møtes på Rema for innkjøp, vi leier Disneyfilmer på biblioteket, og vi studerer på grupperom på skolen sammen. Og jeg vet at dersom jeg trenger noen å snakke med, kan jeg bare banke på døra ved siden av.
Dette er det beste hjemmet jeg noensinne har hatt sør for Polarsirkelen. Og jeg kommer til å savne tirsdagskveldene som, uten unntak, er kollektivkosekveld.

Dette er vel egentlig en hyllest til de to menneskene som betyr så altfor altfor mye mer for meg enn det jeg i kveld vil klare å skrive, og kanskje det jeg vil klare å si, nemlig Hilde og Marthe.

Dere er de kuleste jeg vet om.