Costumbres de Nicaragua

Nicaguaranske skikker skiller seg veldig fra våre. Da er det greit å få lære om hva som er OK og hva som ikke er fullt så OK i det landet man er i. Heldigvis får vi det blant annet gjennom Noche Cultural og forelesningene i Latinamerikastudier. Det råder en sterk machoisme og marianismo i det nicaguaranske samfunnet, som betyr at idealet for mennene er å være den aktive part, og det er stor status å ha mange barn. Jeg kan i denne sammenheng nevne at ei som foreleste for oss hadde 20 (!) halvsøsken, noe som kanskje ikke er så rart med tanke på hvor mange jenter som mangler grunnleggende opplysninger rundt tema som omhandler produksjon av avkom (et kreativt forsøk på å ikke skrive et anna ord). De skal uansett leve i tråd med det marianismiske idealet, som kommer av Jomfru Maria, og symboliserer kjærlighet, trofasthet, renhet og lidelse. Da sier det seg selv at det er store forskjeller på kjønnsrollene i landet, selv om man ikke skal skjære alle under én kam. Men som foreleseren vår sa i dag; det er forskjell på å være en god mann, og å være god til å være mann. En som er god til å være mann har flest mulig barn med flest mulig kvinner, det viser at han er attraktiv og den aktive part. Ser man på statistikken er det 5 voldtekter som registreres hver dag, og incest er vanlig i Nicaragua. I tillegg er det strengt forbudt å ta abort, uansett omstendigheter, noe vi ble vitne til da vi så en film om ei ni år gammel gravid jente.
Men det er ikke bare ved å studere at vi oppdager forskjeller her nede. Ofte når vi skal ut å spise, ser vi kjærestepar som sitter på gata, for eksempel på ei lita trapp. Dette kalles "dørstokktjeneste", da gutten ikke får bli med inn, og jenta får ikke bli med gutten ut. På den måten har jentas foreldre kontroll, og naboene i gata er vitne til at ting går riktig for seg. Og gutten er igjen den aktive part, og jenta den passive.

I helga var vi i San Juan del Sur. Mye sol, surf, rastagutter samt mye cervezas ble en kjempehelg; og lørdag tilbrakte jeg så mange sammenhengende timer i vannet at jeg tilslutt måtte opp av vannet for å legge meg ned og sove. Fotballankelen min fiksa seg heldigvis av seg selv, selv om det til tider ble ubehagelig å ha leash'en rundt foten. Jeg ble imidlertid så solbrent at det ser ut som om jeg har vært i en ulykke. Det er sant.
Byen San Juan del Sur er mye mer turistifisert sammenlignet med León, noe som faktisk var litt deilig. Selv om prisene var høyere, fikk vi lyse jenter gå i fred langs gatene, uten roping og hoiing. Vanligvis, og jeg er ikke høy på pæra nå altså, så ropes og plystres og "kysses" det etter oss jentene. De sier blant annet bonitas og chicas og anna jeg ikke husker i farta. Vi har til og med opplevd at på restaurant har guttegjengen flytta seg, bord for bord, for å komme til nabobordet vårt, og de gjør hva som helst for å tiltrekke seg oppmerksomheten vår. Man merker machokulturen, selv bare etter tre uker.

Ellers fortsetter Nicaragua å overraske og imponere. Jeg må bare huske å skrive ned alt jeg synes er spesielt nå i starten, for å ikke glemme merkelige og interessante ting etterhvert som jeg venner meg til en hverdag her nede. Jeg er allerede god venn med kakerlakker, skitne føtter, en hverdag uten varmvann, ingen daglig dose leverpostei, gekkoer/edderkopper/maur i dusjen og lokal mat bestående av bønner og banan. Og etter å ha fått meg noen nicaguaranske venner, håper jeg at jeg snart venner meg til spansken også, og gleder meg til å kunne snakke i en annen tid enn solo presentas.