Helga var begivenhetsrik. Vi hadde fri fra skolen fredag, og derfor bestemte jeg og Anne oss for å dra til landets hovedstad, Managua. Jeg ønska først og fremst å dra for å skaffe meg rash guard og surfeshorts, og gjerne et par nye sandaler. Vi skulle også innom den norske ambassaden for å undersøke forholdene for å forlenge visumet, hvor vi møtte Hedda, som hadde fått frastjålet sitt pass. Å være på norsk jord, i en overdådig og strengt bevoktet bygning, samtidig som vi var i et av de fattigste landene i Sentral - Amerika var spesielt. Utenfor de høye murene satt brusselgere, uteliggere og andre, som ikke har råd til et par sko på beina, mens vi satt inne i et kjølig air-conditionisert rom, med tilgang på et toalett som luktet vannmelon. Jeg har ikke siden jeg kom til Nicaragua, gått på et liknende do. Vanligvis er man heldig bare det er toalettpapir tilgjengelig. Og gjerne en bøtte med vann hvor man kan skylle fingrene etterpå.
Managua var ikke særlig mye å se. Byen er veldig uoversiktlig, og det er generelt farlig å ferdes i gatene. Derfor holdt vi oss kun inne på et kjøpesenter, som forsåvidt var ok siden vi var der kun for en dagstur.
Managua kunne by på mye når det kom til klær - i alle fall kjoler. Og sko! I alle fasonger, farger og høyder, og til en brøkdel av prisen man betaler hjemme. Jeg endte imidlertid kun opp med to forskjellige par flip flops.
For å komme oss hjem måtte vi ta en slags shuttle som går mellom León og Managua, minibusser som går i det de er fylt opp. Vi skulle vist bedre - å ta buss hjem fra hovedstaden en sen fredagskveld var nemlig veldig populært. Med andre ord stod vi i en time og 45 minutter i en slags garasje laget av gjerder, og venta. Vi kom oss heldigvis med den fjerde bilen etter å ha stått, sittet, drukket hugo de naranja og agua fra plastposer, og spist oss småmette på bananchips.
Etter å ha kommet oss vel hjem, dro vi på Via Via senere på kvelden for å møte vennene våre. Det var ikke bare dem vi møtte - men også et menneske vi kalte for el chica. Som navnet tilsier, er det en heftig blanding mellom en jente og en gutt, jeg hadde store vanskeligheter med å forstå om jeg snakka med en sminka gutt eller en maskulin jente. Og dette var tydeligvis til stor underholdning for vennene mine. Etter en tur innom Cameleón, spanderte Antonio på meg en khrot-dog (jeg prøver å skrive hvordan nica'ene uttaler hot dog), og jeg tror aldri jeg har spist bedre nattmat. Men denne gangen delte jeg ikke maten min med noen, i frykt for å miste den til en eller anna løshund som sist.
Dagen etter dro jeg og Anne for å stå på vannski og surfebrett i Mangroveskogen, og gutta hadde fiksa båt. Vi starta lørdagen med en litro de Toña og en fiskerett tilberedt på stranda. En herlig start, med andre ord. Noe som ikke var like herlig var at jeg, kløne som jeg er, sparka foten min i en stein, og begynte selvfølgelig å blø. Jaja, tenkte jeg, og forsøkte å le det vekk. Det skulle imidlertid vise seg å være vanskeligere sagt enn gjort, da jeg etterpå stod bak båten for å hjelpe til med litt musklekraft, klarte å falle. Siden jeg stod bakerst tenkte jeg at "jippi, ingen fikk med seg dette". Men det var før Patricio knakk sammen i latter og pekte på de våte klærne mine. Jeg lo med, og sa noe som; "huff, for en torpe jeg er", mens jeg kjente pulsen dunket i underarmen. Jeg snudde håndleddet, og så flere strimler av ferskt blod renne nedover hånda mi, og vurderte i all min flauhet om jeg skulle vise dette til de andre. Jeg innså etterhvert at båtpropellen jeg hadde falt på hadde laga litt for mye skade, og Antonio kom meg til unnsetning og begynte å legge press på såret og skylte det i havet. Jeg ble etterhvert motvillig med til Carmen, dama som forrige søndag hadde sett meg gå på trynet i "restauranten" hennes, for å få noe papir til å legge på. Heldigivis, bare et slags skrubbsår, så i dag, en uke etter, er det bare et arr med litt rur tvers over håndleddet.
Vannski og surfebrett var vanskelig, og jeg er ikke særlig glad i å gjøre ting jeg ikke kan. Derfor var det mer morsomt å dra på tivoli senere på kvelden, jeg Antonio, Carlos og Anne. Jeg og Lenin tok en karusell jeg aldri før har tatt - et slags pariserhjul i alle farger, med en type bokser som snurra frem - og bakover som man skulle sitte i. Jeg tror alle fikk med seg at jeg tok den karusellen hvis man tenker på volumet på skrikene mine. Jeg ble likevel imponert over de fine, røde og kandiserte eplene, sukkerspinnet, grisene som går løse, alle barna som var våkne til langt på natt, og oppslutningen rundt boksekampen samme kvelden.
Det jeg kommer til å huske mest er forøvrig den lille jenta til Lenin, som i det jeg hilste på henne raskt dro hånda si igjennom håret mitt for å kjenne på om det virkelig kjentes annerledes ut enn det mørke håret nicaene vanligvis har. Jeg tror hun ble skuffa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar