Det virker sikkert ganske utakknemlig og høres nok materalistisk ut, så jeg understreker at jeg virkelig har trukket gulloddet når det gjelder at jeg ble født i det som regnes som verdens beste land å bo i. Det er bare det, at jeg trives virkelig veldig godt i land som er mye, mye fattigere.
Jeg kan ikke unngå å tenke på mitt forrige semester, på alt jeg fikk mulighet til å lære, å oppdage, å se. Jeg fikk sjansen til å kjenne på kroppen, hva den fortalte meg, hva jeg følte. Jeg slapp å bli stoppet av fornuften og rasjonaliteten, den som vanligvis får meg til å tenke meg om både én og to ganger ekstra, og den som ofte har en tendens til å legge en demper på gledene som livet bringer med seg. Men i Nicaragua, der var jeg en Iselin som fikk ta i bruk seg selv på en helt annen måte enn tidligere. Jeg kjente, uten unntak, hver dag på kroppen hvor mye jeg gledet meg til å ta fatt på en ny dag. Å si at man lever i nuet er kanskje lett, og jeg kan med hånda på hjertet si at det har jeg gjort én gang i livet mitt - det var da.
Og da føles det ganske ironisk å sitte på skolen å lese, og i tillegg bli forelest om, hvor viktig det er å gjøre det man føler. At man kjenner på kroppen; hva den forteller deg. Og jeg forstår virkelig det prinsippet, for jeg har levd etter det.
Men akk så kort.
Tilbake i hverdagen har hodet tatt over. Det er en inkongruens, som man kaller det på fagspråket, mellom hodet og hjertet mitt. Jeg vet som regel alltid hva hjertet mitt forteller meg, og jeg vet hva hodet mitt tenker. For det er som oftest det jeg følger. Og selv om jeg kanskje sparer penger og kanskje ser veien mot fremtiden klarere, så tror jeg ikke at jeg blir noe særlig lykkeligere.
Sist fredag fikk jeg høre noe en klok mann en gang sa:
"Jeg trodde ikke selve livet bare var dagene som kom og gikk. Og nå når det har gått opp for meg, så er det for sent..."
Og det er derfor det er så viktig å være HER og NÅ - å ikke hele tida vente på dagene som skal komme, eller å huske dagene som var. Det er hver dag som utgjør det som er livet, og det er derfor hver dag skal taes godt i mot. Note to self er med andre ord: stå opp og gled deg over dagen, og legg deg lykkelig. Det kan dessverre bli litt vanskelig når jeg konstant husker den deilige følelsen jeg hadde da jeg følte hver dag at jeg virkelig levde, og når jeg nå går rundt å venter på å leve igjen.
Nå har hodet tatt over, noe man lett har for vane til. Hva man kjenner på inni seg er jo ikke så viktig, for man må jo ta en utdannelse...
...eller?
snppa
SvarSlettFlinke dama
SvarSlett