Peligroso!

Jeg kan ikke tro hvor fort tiden har gått. Jeg husker hvordan det var å sitte på bussen ned til stranda, til skolen, tredje dagen. Jeg tenkte, i takt med musikken: endelig, jeg er her. Og det er så sykt verdt det. Og enda, den tredje måneden, tenker jeg det samme.

Jeg skulle egentlig ha posta flere innlegg. Jeg får helle skrive mange de kommende dagene om tida som har gått, og publisere dem etterhvert, for det er mye som må skrives ned. Blant annet prøvde jeg og Antonio å reise bort sammen, endelig hadde jeg en helg til disposisjon, og jeg hadde utrolig lyst til å se andre steder av Nicaragua. Jeg har nemlig beklageligvis tenkt at jeg har bedre tid enn jeg har hatt, og nå er det bare tre - fire helger igjen her. Derfor stod det mellom Ometepe, Estelí, Granada og Maysaya, og vi hadde enda ikke bestemt oss da vi satt på den gule, amerikanske skolebussen til Managua. Det skal imidlertid nevnes at vi ikke kom noe særlig lengre. I det jeg gikk av bussen var den nemlig en ganske kjapp bandido som klarte å åpne sekken min og hente ut pengeboka på mindre enn 8 sekunder - uten at jeg skjønte noe som helst. Så der satt vi da, i den farligste byen i Nicaragua, uten penger. Og det eneste vi kunne gjøre var å dra hjem igjen - men det ville vært umulig å ta buss; da måtte vi ha betalt for drosje til terminalen da det ikke er særlig anbefalt å gå rundt i Managua, og deretter betalt bussen, og for så å betale taxi fra terminalen i León til huset. Uten penger hadde vi ikke kommet lengre enn til drosjedøra. Heldigvis kunne én av oss greit spansk, og forklarte situasjonen til en taxista som kjørte opp ved siden av oss, som var villig til å kjøre oss til León for 800 cordobas og få pengene der.
Jeg gråt en tåre over en ødelagt helg, men satte meg inn i taxien og tok opp ordboka mi for å tenke på andre ting.
Plutselig, på hovedveien, begynner en stor semitrailer å tute noe forferdelig. Dét er ikke uvanlig her i Nicaragua, men da vi snudde oss så vi at den var på tur å kjøre forbi oss i et forferdelig tempo - og vi måtte legge oss ut i grøfta. Forsøket var mislykket, og tre ganger mer prøvde monster-kjøretøyet å komme forbi oss før det lyktes. Jeg hadde akkurat klart å roe meg ned, før jeg hører et svært smell og bestemmer meg for å se frem på veien for å finne ut hva lyden var, men klarte ikke å se noe som helst. Det gjorde tydeligvis ikke sjåføren heller, for han satt med hodet ut av vinduet. Og det er da jeg skjønner at det er panseret på bilen som har løsnet, og gått rett opp i ruta på bilen og slik at den ble knust. Sjåføren stoppa, rista på hodet, gikk ut av bilen for å ta ned panseret, og fortsatte å kjøre i et saktere tempo. Og ikke før jeg hadde rukket å tenke "jasså, han kjører bare videre han", kommer et nytt smell, og igjen er det umulig å se noe på veien foran. Men nå, andre gang dette skjedde (jeg ble like skremt gang nummer to), gikk alle sammen ut av bilen (på motorveien!), og hjalp han med å knyte fast panseret med skolissa hans. "Ah, nå er vi vel redda", liksom.
Men vi kom oss frem i det minste.

Helga ble derfor brukt til å ha en ferie i León. Ikke helt etter planen, men det fungerte fint likevel. Sov på stranda, leste på stranda, solte meg på stranda og surfa på stranda. Og det er dobbelt så gøy å være to som surfer på samma brett.

Kort oppsummert: det er farlig bra i Nica!