Jeg pakker ned rommet mitt. Jeg finner tingene fra i starten av oppholdet: notater, brosjyrer, bilder, og mine måneder her på dette rommet føles så lange. Det føles som om jeg har hatt et helt liv her, og det er et liv jeg ikke vil reise fra. Jeg føler ikke at jeg har gjort meg ferdig i León, i Nicaragua, eller i denne verdensdelen. Fra kulturen, fra naturen, fra vennene mine - både de norske og de lokale. Det verste er, at når jeg kommer hjem, så vil jeg ha så vanskelig for å forklare, og kanskje selv forstå og huske hvilke inntrykk jeg nå sitter med fra Nicaragua og menneskene her.
Akkurat nå sitter jeg i hengekøya på Colibrí, hører på latinomusikken min, har gråten i halsen og skulle for alt i verden ønske at jeg i alle fall hadde hatt èn måned til her. En måned med strand og Playa Roca, Salsa og Amor que perdimos på Olla Quamada, Cecilie, Tone og Anders i Managua, med Ped-vennene mine i Somoto, med hele kullet på Cerro Negro og lunsj på studiestedet. Jeg skulle til og med ønske å oppleve San Juan del Sur igjen - for noen opplevelser!
Hjelp, jeg er sentimental.
I dag er det avskjedsfest. Jeg kommer ikke til å unngå å grine.
Jeg er nødt til å dra tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar