Da det for min del bare gjenstod to og en halv uke av dette herlige livet i Nicaragua før Peru og hjemreisen står for tur, bestemte jeg meg for å bli med på en oppdagelsesferd til Somoto. Det var snakk om bare en dagstur, bestående av vandring mellom berg og i en stor elv, og vi ble fortalt at vi måtte belage oss på både svømming og hopping fra store og små klipper underveis.
Lørdag var avreisedagen, og jeg kjøpte et videokamera for anledningen (som selvfølgelig ikke hadde batteri – men det er en annen historie).
Fordi dette ble en tur på impuls ble cecilie overlykkelig, og delte gjerne rom med meg og Antonio. Bussturen til Estelí var på rundt to timer, og vi ankom byen på kvelden. Joakim, en svenske som jobber her, fortalte oss at det lå et par hostel like ved, og da han nevnte det siste navnet på hostellene han visste om som lå i nærheten var han kjapp å føye til; «men det er et veldig, øhm, billig et». Å joda. Det var jammen der vi hadde reservert et rom.
Så kom vi inn da, bak ei gitterdør, sa buenas til señoraen i gangen, og fikk nøkkelen til rommet vårt. Opp ei trapp smalere enn en stige, og inn ei dør med ei køyeseng og ei enkeltseng. Og jeg tror det fantes et lite bord der også. Men for 3,5 dollar natta så var det mer enn overkommelig, med (blikk)tak over oss, og vegger med ikke så veldig mange hull.
Jeg tenkte ikke over at det ikke fantes vifte på rommet, men skjønte det straks vi gikk ut for å finne en bar. Det var sikkert bare 30 varmegrader, altså veldig avkjølende og deilig, og nesten så vi tok på oss hettegenserne vi ble anbefalt å ha med. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn vi trodde å finne et sted å sette oss ned, da det for det første fantes flere steder med bare menn – noe som ville fått Antonio i trøbbel siden han var en nica sammen med to chelas, og han ba pent om å gå et anna sted da han ikke ønsket una cara azul mañana. Vi dro videre, betalte en taxi for å ta oss med til et sted som var bueno, og ikke kunne vi gå inn der heller. Eller, jeg og Cecilie kunne, men ikke Antonio. Han hadde bare chinelas på, altså sandaler, og det gikk ikke. Selv om han var den som så penest kledd ut av alle oss – jeg og Cecilie hadde joggesko og treningsshorts! Vi var en smule irriterte, og brøt ut «qué estupido!» i det vi passerte vakta i døra.
Vi fant heldigvis et sted like ved hostelet vårt, og tok noen Toñas der, før Cecilie dro hjem. Jeg og Antonio dro derfor videre alene, og satt ved en bar (hvis man kan kalle det det) som ligna stua til en hvilken som helst familie i Nicaragua. Vi delte to litros, og snakka om oppholdet mitt i León. Han minte meg på hvor lite spansk jeg kunne før, og sa «nå kan vi faktisk ha ordentlige samtaler». Og ja, når jeg tenker på det, så er det utrolig hvor mye jeg har lært.
Vi gikk tilbake til en halvsovende Cecilie, stilte vekkerklokka på fem, fikk kjeft av naborommet fordi vi lo så høyt, og sovna etterhvert i køyesenga.
Dagen etter starta ved morgengry. Jeg var sinna fordi jeg ikke hadde batteri til mitt nyinnkjøpte videokamera, men glemte det fort etter litt søvn på bussen. Det var varmt da vi ankom stedet hvor vi skulle spise frokost, et lite blikkhus med plaststoler og utedo, hvor familien hadde forberedt gallo pinto, eggerøre med småpølser og platanaos på engangsservise. Etter at kaffen var drukket starta vi å gå, ca to kilometer langs hovedveien før vi tok av inn til Somoto Canyon. Ting som kamera og penger ble lagt i en stor vanntett boks, før vi etter en liten stund med spasering i sand måtte ut i elva. ¡Que frio! Kjempekaldt i forhold til det vi er vant til, men regner med det ville vært behagelig temperatur hadde det vært i kalde Norge. Turen var lang. Over steiner, strender og i elva, under gjerder og stokker i vannet. Men det var kjempefint å gå nede i den dype dalen, med høye bergvegger som omkranset oss, med friskt elvevann og stup som vi måtte hoppe fra. Slitsomt, men verdt det. Og det skulle komme til å bli verre.
Etter å ha overlevd svømming i flere timer i en dyp elvekanal uten mat og drikke, skulle vi nå vente på å få starte å gå opp fra kanalen. Vi ble presentert for to alternativer; en halvannen times båt – og gåtur, eller tjue minutter opp den ene bergsiden. Valget var enkelt. Jeg var nemlig veldig sulten.
Vi starta å gå oppover, og jeg skjønte straks at det var lettere sagt enn gjort. Vi var blitt fortalt at det var sikk-sakk-veier og tau til å holde i – noe som viste seg å være langt fra sannheten. Det fant vi ut da vi stod foran en bergvegg på 8 meter. «Her skal vi opp» sa den lokale som leda an, tok tak i ei rot, plasserte den mellom beina og dro seg oppover. Vi var i sjokk. Antonio stakkar, som ikke turte å hoppe fra et berg på seks meter ned i elva tidligere på dagen (hoho) sprang oppetter rota. Han som ellers behersker macheter når han kutter opp kokosnøtter og bølger på flere mannshøyder, har høydeskrekk. Han fortalte meg etterpå at han bare måtte komme seg opp – uten å få tid til å tenke.
Jeg tok tak i rota, spente armmusklene og dro meg opp uten å se ned. «Trenger liksom ikke flere sår og småskader nå», var det eneste jeg tenkte. Jeg var oppe – og merka at jeg sto på en smal sti hvor det var bergvegg på ene siden, og stup på andre. Og der skulle jeg klare å balansere, med bein så ukontrollerbare som en kokt spaghetti og så sulten at jeg skalv i hele kroppen. «Mierda». Både jeg og Anita kom oss heldigvis levende opp til neste etappe – vel, først fikk hun en stein midt i panna – og oppdaga at det var mer klatring. Lengre distanse, høyere opp og kun ved hjelp av et tau festa i et tre denna gangen. Jeg var mer nervøs nå, fordi nå visste jeg hvor skummelt det var, og tilogmed en anna lokal type som var med utbrøt «que horror!» da han forstod at det var mer.
Likevel, vi klarte det. Men dagen stoppa imidlertid ikke der.
På veien hjem stakk jeg, Cecilie og Antonio innom et hus som plkaterte med «Hay frescos aqui» - altså at det fantes leskedrikk der. Noe som viste seg å være en grå (!) veske i en plastpose. Jeg trodde først at det var selve posen som var grå, men det var altså ris med kanel vi drakk. Jeg var imidlertid så tørst (fantes ikke vann til lunsjen vi fikk på gården på toppen av fjellet) at det gjaldt bare å holde for nesa og få i seg det man klarte. Etter å ha kommet vel frem til bussen etter å ha kjøpt vann og cola til hjemreisa, la jeg meg ned i setet for å sove. Trangt og intimt, men fullt mulig å få et par timer på øyet. Jeg våkna etter en stund etter å ha drømt at bussen kjørte i grøfta, og merka at sola var gått ned. Vi hadde kommet til sivilisasjonen igjen, til Estelí, med masse folk i gatenen, bensinstasjoner og biler. Og plutselig dreide bussen skikkelig til høyre før det smalt noe kraftig, og hele bussen beveget seg med et rykk. Jeg ble skremt, så på Cecilie, spurte Antonio hva som skjedde i det Flavio sprang ut av bakdøra på bussen og ropte i gata. Det viste seg at vi hadde kollidert, og han som (fylle) kjørte i bilen som hadde kommet i vårt kjørefelt stakk av. Bussen kunne ikke kjøre videre, så der stod vi.
Men, vi fikk roa oss ned, bytta buss, og vi kom oss hjem. Vel og merke etter at vi ble stoppa av politiet som ønska å gjennomsøke bussen og sjekke passenen våre. Jeg hadde selvfølgelig ikke med mitt – så takk til Flavio som klarte å snakke dem fra det.
Det var med andre ord ikke en avslappende helg. Og jeg regner med den neste ikke blir mer rolig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar