Hverdags(?)livet

Man tenker jo vanligvis at det er ganske så kjedelig. Hverdagen og sånt. Alt er rutine, man venter på at tida skal gå, få overraskelser, og man lengter egentlig bare etter feriefri og dager utenom de vanlige.
Jeg skulle ønske jeg hadde et hverdagsliv, et uten så mange overraskelser og ukjente aktiviteter. Akkurat nå savner jeg å vanne planter jeg har kjøpt på Plantasjen, savner å sitte på et kontor og vite at jeg skal sitte her noen år fremover, lage middag (fisk tre ganger i uka, altså!) hver dag, og bo i egen leilighet/eget hus.

Mitt liv akkurat nå er så langt fra dette som det går an å komme.

Kalenderen min om dagen går ikke opp med antall aktiviteter som finnes. Jeg sitter med jobbsøknader, coachingtimer, videoredigering, presentasjoner i klassen, eksamenstid, frivillig arbeid, avgjørelser rundt bosted til høsten, avgjørelser rundt aktiviteter til høsten, og så videre.
I tillegg har jeg pensum som skal leses, og pensum som er ferdiglest. Det som er spesielt med dette er at boka legges ikke bare ned etter at den er lest ut - det er da det virkelige arbeidet starter. Det er da prosessene i hodet begynner, og jeg trekker paralleller fra artiklene og alt innholdet til mitt eget liv. Det rare er, at uansett hvor slitsomt det er å gå igjennom slike refleksjonsrunder med seg selv, så ville jeg ikke vært foruten.
Note to self: fortsett med slik type litteratur etter endt studie.
Another note to self: Stakkars (eventuelle) kjæreste som skal holde ut med en slik selv-ransakelses-maniac som meg selv. Grøss.

Og med det må jeg si: jeg er ikke fan av utviklinga. Jeg misliker oppstyret rundt egen sivilstatus på facebook. Når tok det så overhånd, og når begynte jeg å la meg påvirkes av facebook sin definisjon på hvem Iselin forholder seg til? Jeg skal verken være 'single', 'in a relationship' eller noe anna før jeg eventuelt gifter meg. Men dessverre finnes det oppdateringer som  'x and x ended their marriage' som publiseres til folket. Grøss igjen! Hvorfor ikke putte på årsaken også? '...because he found his seceretary more fun', eller 'ended it after 32 years because of their constant stupid argues". Folk spør jo om dette uansett, hvorfor ikke spare dem bryet sier nå jeg.

Nei, jeg skal ikke la facebook vite noe mer om meg selv. Eventuelt kan jeg oppdatere mine nære og fjerne med merkelappen som opplyser om at Iselin føler at 'it's complicated' - det er nok den kategorien som er mest aktuell for mitt vedkommede uansett.

Eventyr!

Da er første del av coachinga overstått. Jeg har vært i praksis ved en av de største organisasjonene i Norge, og jeg er fullt opptatt med LIFO-sertifisering og skriving av rapporter. Om ikke lenge, faktisk bare to dager, stikker jeg hjem til nord for å kose meg med Kvikk Lunsj, skitur og kakao. Og den jeg gleder meg aller mest til å se, det er verdens beste turkompis. Eller, turvenninne. Selv om hun er en hund, er hun faktisk en dame-hund.


Denne sangen er beskrivende akkurat nå  (husk å åpne i 'ny fane') !


Fordi: jeg har gått til innkjøp av en Lonely Planet - bok. Jeg kjøpte den samme dagen jeg fikk stipendet, da jeg oppdaget at den var på halv pris. Og selvfølgelig, fordi den handler om den Dominikanske Republikk og Haiti (mehehe). Familien droppa nemlig den påtenkte julefeiringa i Asia, og snudde helt om til å heller ville dra til Karibien! Kunne ikke ha passa meg bedre! Dette har da ført til at jeg sitter i klasserommet og leser om valutakurser, dykking, bachata og merenge, mens jeg ser meg selv i bikini på stranda med saltvannshår.


Det er likevel ikke bare jula det gjelder.

Det blir bolkeundervisning på skolen etter sommeren. Jeg trenger (forhåpentligvis) kun å ta ett fag. Med andre ord - jeg har tre uker i måneden til å jobbe på, jeg må gå ca en uke i måneden på skole. I tillegg: undervisninga slutter i midten av November, og eksamen er av typen innlevering en eller anna gang i Desember (som jeg sender via e-post). Undervisningssemesteret 2013 består kun (?!) av å skrive masteroppgave frem til Juni. Ligninga blir slik veeeldig enkel:

lite skole = mye fri
mye fri = mye jobbing
mye jobbing = masse penger
"juleferie" fra midten av November til slutten av Januar

Masse penger + lang "juleferie" = He-fuckin'-llo Central America! Nos vemos pronto!

Shukran Habibi

Som på arabisk betyr "takk kjære". Jeg så nedover blogglisten etter at jeg hadde publisert forrige innlegg, hvor jeg i oktober skrev at jeg skulle dra til Egypt. Så lenge siden! Men så godt å få reist litt igjen, og det skal sies: den turen redda eksamenskarakteren min. Med andre ord, det lønner seg å ta ei ukes fri rett før eksamensperioden!

Well...

Med 3/4 overstått av mitt første år på master, innser jeg at det nå har gått alt for lang tid siden sist jeg skrev ned noe av kaoset som foregår i livet mitt. Det er klart, jeg tenker, undrer, reflekterer og spør - all denne aktiviteten i et forsøk på å se noen aspekter en smule klarere. I starten av semesteret drømte jeg meg bort til latin-amerikanske lukter og rytmer, og lengtet meg syk etter en hverdag preget av ingen rutiner. Jeg må likevel innrømme, at dette nye livet som master-student til nå har vært en reise i seg selv. Jeg har reist til fortid, forestilt meg fremtid, men mest forsøkt å være "her og nå" - et uttrykk som til stadighet går igjen i klassen. 

Det er bare det, at å være "her og nå" til tider er kjempeslitsomt. "Her og nå" inneholder så mye aspekter av livet, så mange muligheter, så mye som enda ikke er fastsatt, så mange spørsmål og så mye usikkerhet. Holder jeg meg til fortiden så vet jeg hva som var. Ser jeg fremover vet jeg ønskene mine, og veien fremover er slik mulig å se for seg. Men akkurat nå, i skrivende stund, er alt kaos. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal rydde opp. Eller om det i det hele tatt er mulig å ha orden?

Når jeg tenker meg om, er det nettopp dette jeg har satt pris på. Disse dagene uten rutine. Det å ikke vite hva som kommer. Ved å stadig ha blikket rettet fremover, tror jeg nok at jeg går glipp av mye i hverdagen, og jeg må stadig minne meg på hvor deilig det er å være. Det har vært noen interessante og utfordrende måneder, og det stopper nok ikke her. Jeg må bare huske på å kose meg underveis.

una vida buena (...?)

...det skulle jeg gjerne ønske. På spansk betyr overskriften "et fint liv". Det har jeg, ingen tvil om det. Men om det er så bra som det kunne ha vært, er en anna ting.

Det virker sikkert ganske utakknemlig og høres nok materalistisk ut, så jeg understreker at jeg virkelig har trukket gulloddet når det gjelder at jeg ble født i det som regnes som verdens beste land å bo i. Det er bare det, at jeg trives virkelig veldig godt i land som er mye, mye fattigere.
Jeg kan ikke unngå å tenke på mitt forrige semester, på alt jeg fikk mulighet til å lære, å oppdage, å se. Jeg fikk sjansen til å kjenne på kroppen, hva den fortalte meg, hva jeg følte. Jeg slapp å bli stoppet av fornuften og rasjonaliteten, den som vanligvis får meg til å tenke meg om både én og to ganger ekstra, og den som ofte har en tendens til å legge en demper på gledene som livet bringer med seg. Men i Nicaragua, der var jeg en Iselin som fikk ta i bruk seg selv på en helt annen måte enn tidligere. Jeg kjente, uten unntak, hver dag på kroppen hvor mye jeg gledet meg til å ta fatt på en ny dag. Å si at man lever i nuet er kanskje lett, og jeg kan med hånda på hjertet si at det har jeg gjort én gang i livet mitt - det var da.
Og da føles det ganske ironisk å sitte på skolen å lese, og i tillegg bli forelest om, hvor viktig det er å gjøre det man føler. At man kjenner på kroppen; hva den forteller deg. Og jeg forstår virkelig det prinsippet, for jeg har levd etter det.
Men akk så kort.

Tilbake i hverdagen har hodet tatt over. Det er en inkongruens, som man kaller det på fagspråket, mellom hodet og hjertet mitt. Jeg vet som regel alltid hva hjertet mitt forteller meg, og jeg vet hva hodet mitt tenker. For det er som oftest det jeg følger. Og selv om jeg kanskje sparer penger og kanskje ser veien mot fremtiden klarere, så tror jeg ikke at jeg blir noe særlig lykkeligere.

Sist fredag fikk jeg høre noe en klok mann en gang sa:

"Jeg trodde ikke selve livet bare var dagene som kom og gikk. Og nå når det har gått opp for meg, så er det for sent..."



Og det er derfor det er så viktig å være HER og NÅ - å ikke hele tida vente på dagene som skal komme, eller å huske dagene som var. Det er hver dag som utgjør det som er livet, og det er derfor hver dag skal taes godt i mot. Note to self er med andre ord: stå opp og gled deg over dagen, og legg deg lykkelig. Det kan dessverre bli litt vanskelig når jeg konstant husker den deilige følelsen jeg hadde da jeg følte hver dag at jeg virkelig levde, og når jeg nå går rundt å venter på å leve igjen.

Nå har hodet tatt over, noe man lett har for vane til. Hva man kjenner på inni seg er jo ikke så viktig, for man må jo ta en utdannelse...

...eller?

kollektiv kos - once again!

Tilbake i studenthovedstaden, med alt som hører til. Endelig, to måneder på overtid, er leiligheta klar til å bo i - med vann, bad, komfyr, og alt som hører med i et hjem med norsk standard. Vi har mast på huseier og arbeidsleder, klagd vår nød til familie og venner, lånt dusj og vaskemaskin hos medstudenter, før vi nå begynner å kose oss i hjemmet.

Jeg kjenner på kroppen at førstkommede tirsdag blir en deilig kosekveld i kjent Fjordgata-stil, med bakverk, stearinlys og tv-serier. Jeg tyvstartet i dag med noen filmer på Fem med god samvittighet og grønn te, samt nybakt rugbrød. Jeg snudde nemlig en ueffektiv start på dagen til en skikkelig gjøre-ting-dag: brødbaking, gulvvask, jeg tok oppvasken og skiftet sengeklær. Jeg forsøkte deretter å slappe av fordi beina mine verker noe innmari etter en hard Pump-time i går, men måtte gi opp og heller gå en halvitmes tur for å løse opp litt stivhet. Satser likevel på at litt spinning klokka åtte i morra tidlig skal gjøre susen!

Mandagen har jeg heldigvis fri, så skal få unnagjort både trening og studier før jeg sier meg fornøyd. Og en tur innom Rema for å få tak i litt frukt og grønt. Her skal det gjøres klart til bikini før Egypt i november!

høst.

De fleste er glade i sommeren. I alle fall oss nordlendinger. Vi liker lyse netter, varme(re) dager, glimt av sol og selvfølgelig utepilsen. Jeg er selvfølgelig med på den, og liker å legge til at denne årstiden bringer hjem vennene mine fra ulike studie - og jobbforpliktelser i vårt langstrakte land. Jeg må imidlertid innrømme at det er høsten som rører kroppen min mest. Når kveldene lar skumringen ta over lyset, når moltekartene blir oransje og spiselig og blåbærene klare for pannekakene liker jeg meg best. Som i dag, en søndag etter en kveld på byen, har jeg plassert meg på verandaen for å la tankene flyte fritt. Jeg lukter den deilige høstlukta, hører biler fylt med mennesker som enda har ferie og som bruker de siste timene av døgnet til alt de er verdt. Jeg har tent ikke mindre enn fire kubbelys, satt meg på saueskinnet mitt og hentet pelspleddene fra i fjor som jeg brer over meg.

Og med nydusja hår og tekoppen i hånda gjør jeg meg klar for et nytt semester med studier.

For ikke lenge siden fikk jeg tilbudet om et masterstudie jeg lenge har ønsket å gå på. Jeg har ikke vært særlig optimistisk ved tanken om å dra tilbake til Trondheim etter et fantastisk halvår i Nicaragua, men å kunne få oppfylle studiedrømmen jeg har hatt de siste årene, er et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Jeg har likevel vært i tvil i sommer, og har håpet at skjebnen ville ta på seg ansvaret for å bestemme hva jeg skal gjøre fremover. Jeg håper den har valgt rett.

Jeg kan likevel lage meg en liste over noe å se frem til i høst. Jeg gleder meg til å se mine herlige romkamerater igjen, med kosekvelder i kollektivet hver tirsdag. Jeg gleder meg til å kunne begynne å få treningsrutinene på plass igjen, jeg har snart vært åtte (!) måneder uten, noe som merkes på både kropp og humør. Jeg gleder meg til å ta bøkene og studiene fatt igjen, da denne sommeren tidvis har bestått av 62 - timers arbeidsuker og alt for mye dobbeljobbing.

Og sist men ikke minst gleder jeg meg til at underveis og etterhvert som disse spennende student-månedene passerer, skal jeg ut på nye eventyr igjen.