Managua & Semana Santa på Las Peñitas

Påskeferie i León betydde skolefri - men også at eksamen var like rundt hjørnet. Det var imidlertid utrolig trist å troppe opp på stranda siste tirsdag med skole, hvor også skolefotografiet skulle tas. Jeg starta å grine allerede under frokosten, én gang til i klasserommet på Casa Protocolo, og på bussen til Las Peñitas. Selvfølgelig grein jeg etter at skolebildet var tatt - og også da Marvely ønska oss lykke til på eksamen og kyssa oss på kinnet. Tenk at undervisninga er over! Det føles som i går at vi hadde første skoledag, men likevel har jeg opplevd mer på disse månedene enn jeg har gjort på flere år hjemme.

Mandag dro jeg og fire andre til Managua for å ta eksamenslesing på femstjerners hotell, noe man kan ta seg råd til i Nicaragua - 400 kroner natta for et rom. Det fantes svømmebasseng, aircondition (!) og dyne (!!!) sauna, treningsrom og tv. Det var som å komme til en anna verden, men om det egentlig er en bedre en vet jeg ikke. Det ble gjort lite anna enn bare å slappe av og lese, men vi tok en tur på TGI Friday for å spise, noe som var stas for min del siden det var min første gang på det stedet. Jeg merka likevel at selv om det å bo på et slikt hotell var nærmere mitt vanlige liv i Norge (med varmvann i krana), og at jeg fort kunne ha følt meg hjemme der, syntes jeg det var ubehagelig å ikke føle at jeg kunne gå barbeint rundt omkring på de lyse flisene, eller sitte med beina på bordet eller oppe i sofaen. Jeg merka at å spise all maten med bestikk var vanskeligere enn før - jeg bruker nesten bare henda (eller maistortilla'en) her - men det skal sies at det var utrolig godt å få så mye kaffe man ville ha servert til bordet.


Semana Santa hadde vi hørt mye om. Under punktene "health and safety" hadde Rigo de siste tre tirsdagmøtene forberedt oss godt på fulle nicaraguanere, masse drunkdrivers, tyverier og småskader. Jeg følte meg med andre ord godt forberedt da første dag av denne store påskefeiringen skulle finne sted. Jeg tror egentlig at jeg har undervurdert nicaraguanerne, for er det én ting de kan så er det å arrangere festitivitas. Da jeg ankom stranda med taxi, tok ikke sjansen på buss, var det et kaos uten like. Når mange tusen rømmer fra byene og innlandet ned til stranda for å feire påske blir det fort trangt om plassen. Musikken og lysene kunne sees og høres på lang avstand, og jeg skjønte ikke før vi passerte to store bunkerser med fest hvor stor påskefeiringa egentlig var her nede.
I gatene i León er det stille under Semana Santa, vel og merke på kveldene. På dagtid lages store bilder, store malerier av ris og sagspon, som males til i religiøse motiver i sterke farger. Etterpå marsjerer store folketog med kister og symboler, musikk og sang, over kunstverkene. Nesten synd, men det er en spennende tradisjon.
Stranda på sin side, tok 200 cordobas, 50 kroner for inngang til festen. 50 kroner for musikk, mennesker, dansende damer på scenen, live DJ og fri bar. Fri bar! Tan locos! Det var likevel det store dansegulvet som lokket, og det har virkelig vært en spennende og annerledes, men slitsom påskefeiring. Stranda er full av nicas på ferie, med kjølebag og palmeblader for nedkjøling og skygge, strandmadrasser, strandstoler og gyngestoler (!) i sanda, og badende med ALLE klærne på. Jeg så ikke én nica i bikini.
Dette var etter ryktet, eneste påsken med 0 dødsfall, verken i trafikk- eller drukningsulykker. Det var likevel en actionfyllt påske, med overberusa nicaer på gata, ølkrig på dansegulvet, konflikter med politiet (nei, det gjaldt ikke meg mamma) og mye spasering frem og tilbake på både veien og på stranda.

Søndagen, siste dag av Semana Santa var tranquilo. Det var en slitsom helg, og siden folk og hus på stranda ikke hadde vann på grunn av det store trykket av mennsker, var det ikke så lett å verken få dusja eller gått på do. Jeg kan med dette skryte av å, etter å ha bodd fire dager på stranda i påsken, ha klart meg uten begge disse to godene. Huset jeg bodde i hadde uansett ikke bad, men en vannslange i hagen. Vi dusja derfor i badetøyet, hvor vi ene dagen henta vann fra brønnen til Leo, der jeg tilogmed fikk egen bøtte å dusje meg med. Hjemme hos Antonio fikk jeg tildelt en suppetallerken som skulle brukes til å samle vannet i, for så å dusje. I hagen. Men jeg fikk da vaska meg.
Det sier seg selv av siste dagen kun gikk til avslapping i hengekøya på Pelican Surf, comida á la Carmen, samtaler med Agateite aka sjukkebållafeita - ja han heter Agateite, noe jeg ikke klarte å huske, og jeg lo av meg selv da jeg foreslo navnet "tjukkebollafeita" til Antonio. Til alt mitt "hell" er dette et ord som også godeste Agateite forstår, så jeg tråkka fint i salaten der. Koselig.
Etterhvert kom jeg imidlertid på at "Whups - jeg har eksamen i morra! ....Og jeg har ikke ordbok..."
Enda mer koselig, med andre ord, da jeg skjønte at følgende dag kom til å måtte starte tidlig for å skaffe meg nødvendig utstyr til eksamen.

Så jeg forlot stranda med et smil om munnen etter min første feiring av Semana Santa i Nicaragua - uten å ha ofra norsk snøføre og Kvikklunsj en eneste tanke.