Me no acuerdo...

...har jeg sagt ofte her nede. Av forskjellige grunner. Ikke har jeg god hukommelse til hverdags, men det blir jammen verre med litt Flor de Caña og/eller Toña innabords.
Forrige uke var en uke med mye av førstnevnte. Jeg var syk mandagen, og sov rundt 14 timer. Dette gjorde tirsdagen til en fin dag, hvor jeg og Anne fikk surfa på Poneloya i skoletiden (men vi ble henta inn av den ene badevakta på grunn av sterk strøm), og etterpå møtte våre venner for en runde basketball i León. Det er en bane som ligger midt i sentrum, som samler basketfolk, fotballgutter og skatere, og ofte er alle på banen samtidig. Men på grunn av fotballspilling på basketbanen i det tidsrommet vi ankom, ble det heller noen litros Toña på en takterrasse.
Å sitte fire stykker rundt et bord med like mange fulle ølglass, betyr vanligvis lange samtaler, diskusjoner og andre morsomheter, men når man ikke snakker samme språk byr det på en del utfordringer. Dette betyr at man snakker realtivt overfladisk, som for eksempel om diverse chicas locas, om hvor stygge tær Anne har fordi de ligner på en gekko, eller å snakke om at man er gorda eller flacko. Andre ting som er morsomt er å være en pantera rosa, og vi ler oss halvt ihjel av å synge en elefant(ino) kom marsjerende på spansk.
Overfladisk og internt, men det er da (litt?) kommunikasjon.

Onsdagen prøvde vi på nytt med basketball. Jeg ble med Antonio til basketbanen på Las Peñitas, hvor vi skulle spille kamp. Jeg har aldri sagt at jeg er god til ballspill, i alle fall ikke basket, for jeg eier ikke teknikk. Jeg har stå-på-vilje og kan springe hurtig, men å drible meg igjennom et forsvar er jeg ikke god på. Og jeg tror det viste seg at jeg hadde riktig.
Vi ankom basketbanen på ettermiddagen, etter å ha gått et stykke på en grusvei gjennom en liten bebyggelse bestående av hus med enten palme - eller blikktak. Det sprang griser i gatene, hester og kyr sto og beita oppetter huspålene, og flere barn sprang rundt omkring med et hjul, en ball eller en pinne. Dette var heldigvis etter at den verste varmen, som er midt på dagen, hadde roa seg. Hvis ikke hadde det ikke vært mulig å bevege seg blant så mange mennsker, hus og dyr, midt oppi støvet og langt fra den mer kjølige brisen fra havet. Jeg troppa opp i en rosa Adidas-shorts, en grønn Volcom-topp, hvite Nike-sokker og lilla Nike-sko. Det vekka mye oppmerksomhet blant basketspillerne; rundt 17 nicas i hullete shorts og fargerike t-skjorter, som allerede var igang med spillinga i enten flip-flops eller barbent på en bane av sement. Jeg var eneste jente, og i tillegg chela, men det var ingen problem å få være med. Jeg bidro imidlertid ikke med så mye for laget mitt, men kroppen min trengte litt aktivitet. Det var likevel spennende å få se hvor utrolig flinke disse gutta var, og å se den teknikken hver og en fikk vise frem. Etter en god times spill, kjente jeg lengselen etter vann. Antonio hadde dratt med Carlos på motorsykkel, og kom tilbake med en gjennomsiktig pose (!) vann. Det er ikke særlig uvanlig her, og man får kjøpt både Cola, juice, vann og melk på vanlig husholdningspose som knyttes sammen - gjerne med et sugerør hvis du ønsker det. Det fulgte imidlertid ikke med denne vannposen, så jeg måtte bite hull og presse vannet opp i munnen (jeg regner med at jeg så ganske så ikke-lokal ut, heller klønete), for så å dele posen med resten av laget.

Jeg var enda mørkerød i ansiktet, og svetteperlene piplet fortsatt ut nesten en time etter jeg kom ut av dusjen. Jeg klasket likevel på litt sminke, og dro med vennene mine på Olla Quamada, for å se på konsert. Oversatt heter stedet "brent gryte", og er stamstedet på onsdager og torsdager, når det er henholdsvis konsert og salsakveld. Onsdagen gikk fint, men torsdag ble litt for mye for en sliten student. Man kan, kort fortalt, si at jeg sovna på kjøkkenbenken da jeg venta på maten min den kvelden. Jeg må nok innrømme, at jeg ikke helt husker hvorfor, men at kvelden starta med litt Flor de caña allerede på veien fra Las Peñitas og opp til León. Jeg tror forresten ikke at Cecilie helt husker heller.

Fredag var en fin kveld. Konsert på Via Via, hambourgesa fra gatekjøkkenvogna på benken i sentrum, til CamaLeón. Stikkordet for helga kan sies å være qué drama, selv om det meste syntes å ordne seg for de fleste involverte, både oss nordmenn og de lokale. Det ble feira med en tur på Playa Roca søndag, etter en meget forvirrende lørdagskveld på Poneloya og Las Peñitas som innebar mye gåing, en del cerveza, folk på stranda i de sene nattetimer, ufrivillig overnatting for samtlige strandgjester, og nye mosquitobites for undertegnede. Hadde det ikke vært for min nye skade, nemlig et oppskrapa lår/kne etter surfing på Playa Roca (at det var en stein som var skyldig i den ulykken tilsier vel navnet?) hadde det vært en heller uvanlig helg.

Men etter fine waves foran tilskuere og følelsen av å ta en bølge, to stykk på samma brett, så skal jeg ikke klage over litt skrubbsår. For det var sykt verdt det.

Og dét er i alle fall en opplevelse jeg skal huske.

Feliz fin de semana

Helga var begivenhetsrik. Vi hadde fri fra skolen fredag, og derfor bestemte jeg og Anne oss for å dra til landets hovedstad, Managua. Jeg ønska først og fremst å dra for å skaffe meg rash guard og surfeshorts, og gjerne et par nye sandaler. Vi skulle også innom den norske ambassaden for å undersøke forholdene for å forlenge visumet, hvor vi møtte Hedda, som hadde fått frastjålet sitt pass. Å være på norsk jord, i en overdådig og strengt bevoktet bygning, samtidig som vi var i et av de fattigste landene i Sentral - Amerika var spesielt. Utenfor de høye murene satt brusselgere, uteliggere og andre, som ikke har råd til et par sko på beina, mens vi satt inne i et kjølig air-conditionisert rom, med tilgang på et toalett som luktet vannmelon. Jeg har ikke siden jeg kom til Nicaragua, gått på et liknende do. Vanligvis er man heldig bare det er toalettpapir tilgjengelig. Og gjerne en bøtte med vann hvor man kan skylle fingrene etterpå.
Managua var ikke særlig mye å se. Byen er veldig uoversiktlig, og det er generelt farlig å ferdes i gatene. Derfor holdt vi oss kun inne på et kjøpesenter, som forsåvidt var ok siden vi var der kun for en dagstur.
Managua kunne by på mye når det kom til klær - i alle fall kjoler. Og sko! I alle fasonger, farger og høyder, og til en brøkdel av prisen man betaler hjemme. Jeg endte imidlertid kun opp med to forskjellige par flip flops.
For å komme oss hjem måtte vi ta en slags shuttle som går mellom León og Managua, minibusser som går i det de er fylt opp. Vi skulle vist bedre - å ta buss hjem fra hovedstaden en sen fredagskveld var nemlig veldig populært. Med andre ord stod vi i en time og 45 minutter i en slags garasje laget av gjerder, og venta. Vi kom oss heldigvis med den fjerde bilen etter å ha stått, sittet, drukket hugo de naranja og agua fra plastposer, og spist oss småmette på bananchips.

Etter å ha kommet oss vel hjem, dro vi på Via Via senere på kvelden for å møte vennene våre. Det var ikke bare dem vi møtte - men også et menneske vi kalte for el chica. Som navnet tilsier, er det en heftig blanding mellom en jente og en gutt, jeg hadde store vanskeligheter med å forstå om jeg snakka med en sminka gutt eller en maskulin jente. Og dette var tydeligvis til stor underholdning for vennene mine. Etter en tur innom Cameleón, spanderte Antonio på meg en khrot-dog (jeg prøver å skrive hvordan nica'ene uttaler hot dog), og jeg tror aldri jeg har spist bedre nattmat. Men denne gangen delte jeg ikke maten min med noen, i frykt for å miste den til en eller anna løshund som sist.

Dagen etter dro jeg og Anne for å stå på vannski og surfebrett i Mangroveskogen, og gutta hadde fiksa båt. Vi starta lørdagen med en litro de Toña og en fiskerett tilberedt på stranda. En herlig start, med andre ord. Noe som ikke var like herlig var at jeg, kløne som jeg er, sparka foten min i en stein, og begynte selvfølgelig å blø. Jaja, tenkte jeg, og forsøkte å le det vekk. Det skulle imidlertid vise seg å være vanskeligere sagt enn gjort, da jeg etterpå stod bak båten for å hjelpe til med litt musklekraft, klarte å falle. Siden jeg stod bakerst tenkte jeg at "jippi, ingen fikk med seg dette". Men det var før Patricio knakk sammen i latter og pekte på de våte klærne mine. Jeg lo med, og sa noe som; "huff, for en torpe jeg er", mens jeg kjente pulsen dunket i underarmen. Jeg snudde håndleddet, og så flere strimler av ferskt blod renne nedover hånda mi, og vurderte i all min flauhet om jeg skulle vise dette til de andre. Jeg innså etterhvert at båtpropellen jeg hadde falt på hadde laga litt for mye skade, og Antonio kom meg til unnsetning og begynte å legge press på såret og skylte det i havet. Jeg ble etterhvert motvillig med til Carmen, dama som forrige søndag hadde sett meg gå på trynet i "restauranten" hennes, for å få noe papir til å legge på. Heldigivis, bare et slags skrubbsår, så i dag, en uke etter, er det bare et arr med litt rur tvers over håndleddet.

Vannski og surfebrett var vanskelig, og jeg er ikke særlig glad i å gjøre ting jeg ikke kan. Derfor var det mer morsomt å dra på tivoli senere på kvelden, jeg Antonio, Carlos og Anne. Jeg og Lenin tok en karusell jeg aldri før har tatt - et slags pariserhjul i alle farger, med en type bokser som snurra frem - og bakover som man skulle sitte i. Jeg tror alle fikk med seg at jeg tok den karusellen hvis man tenker på volumet på skrikene mine. Jeg ble likevel imponert over de fine, røde og kandiserte eplene, sukkerspinnet, grisene som går løse, alle barna som var våkne til langt på natt, og oppslutningen rundt boksekampen samme kvelden.

Det jeg kommer til å huske mest er forøvrig den lille jenta til Lenin, som i det jeg hilste på henne raskt dro hånda si igjennom håret mitt for å kjenne på om det virkelig kjentes annerledes ut enn det mørke håret nicaene vanligvis har. Jeg tror hun ble skuffa.

Ay, herido!

At oppholdet mitt snart er halvveis er for meg uforståelig. Når jeg tenker på at jeg ikke har mer enn noen uker igjen her, ser jeg allerede for meg hvordan jeg med opphovne øyne skal si adios til León og Nicaragua. Men det er mye jeg skal gjøre før den tid kommer, og har heldigvis mange dager igjen som skal nytes.

(Ok. Det er ikke så kort tid. Vi snakker faktisk 6 - 7 uker. Men jeg hadde nok blitt grepet av samme jeg-vil-ikke-dra-herfra-panikk hadde det vært snakk om måneder)

I går sov åtte av oss en la casa de Rigo, som er lokalisert på stranda. Med surfebrettet under ene arma, sekk på ryggen og frukt i den andre, gikk jeg sammen med noen medstudenter fra skolen tirsdags ettermiddag. Gitaren, bærbare høyttalere og forventningsfulle smil var også medbrakt, i det vi gikk innom Playa Roca for å spise middag. Grupos numeros dos y cinco var nemlig ferdig tidlig med skolen, og hadde ikke neste clase før onsdag etter lunsj. Med andre ord, ei perfekt unnskyldning for å ha bål - og pysjamasfest på stranda.

Etter å ha spist møtte vi tre av våre lokale venner og slo av en prat - på spansk. Det blir mye que? og como? når vi forsøker å praktisere og forstå, men de er tålmodige og gjentar gjerne. Det er imidlertid mest gøy for dem - vi blir bare flaue - hver gang (og det er ofte!) at vi oppfatter et ord å være noe anna, slik at setningen får en heeelt anna betydning. Når jeg hører "Skal jeg gå med kyllingen for å du skal danse" sier det seg selv at jeg blir sittende å stirre ut i lufta for å vente på at hjernen min skal forstå sammenhengen. Men vi lærer. 

Jeg har forresten lært meg hva vondt er på spansk. Og "au" er ikke riktig å si, men ay! Jeg forstår at å reise med meg selv er en risikosport, jeg har sår på tærne, rifter under beina, rur på knærne og oppskrapa legger og lår. Jeg har gnagsår, hadde en forstua ankel, forbrent i ansiktet, og rift på håndleddet. En del av sårene på beina skyldes skateboard-skade, som har vært betent, men som nå etter tre uker ser ut til å gro. Ruren på knærne kommer av surfebrettet mitt, noe som forsåvidt håndleddskaden også stammer fra. Kraftige strømmer, store bølger og meg - ingen god kombo. 

Og, det glemte jeg, jeg har fått dusinvis av myggstikk. Jeg snakker grande! Og et av dem - på øyet.

Et av mange gatemalerier i León

På tur til Corinto med niños con cancer (barn med kreft og deres foresatte. Enkelte hadde aldri sett sjøen før). Et veldedighetsprosjekt - og en veldig fin og spesiell søndag. Her er samtlige sliten.  

Mange sitter/står/henger i gatene. Dag inn og dag ut.

Playa Roca. Reggae, rytmer og rom. 

Solnedgang etter surfing i kraftige bølger. 

Fulgt av stort bål og cervezas i la casa de Rigo. 

Jeg kan tro det vil, for kroppen min sin del, bli greit å komme hjem og ikke bli så utsatt for småskader. Det vil si, dersom jeg klarer å dra hjem. Jeg tror uansett det blir hasta luego, i stedet for adios.

En la playa

(Ps. Trykk her hvis du vil høre Herlige, latinske rytmer . Gjerne mens du leser)

Jeg tilbringer mye tid på stranda.
På stranda ligger blant annet studiesenteret vårt, det er der vi studerer, kjøler oss ned og surfer. I helga dro vi, igjen, til stranda. Ikke vår lokale strand, men vi måtte kjøre halvanna time nordover til Miramar, med ti surfebrett på taket og femten personer i bilen. Hvordan vi alle fikk plass er jeg usikker på, men intimt var det! Vi er uansett så vant til å svette i all offentlighet nå, så at vi sitter klistra fast i hverandre gjør ikke noe lengre. Og at det høres ut som om girkassa stryker med innimellom venner man seg fort til. Våre kjære venner Carlos, Antonio og Antonio var med, og bidro med skyss, brett til de som ville leie, og selvfølgelig litt ekspertise i vannet.
Bilen brumma av sted, med reggae-og-latinorytmer på full guffe, med solen halvveis opp på himmelen. Klokka nærma seg tolv da de første kom seg ut i havet, jeg med mitt nye brett for første gang. Vi var nesten de eneste på den lange, varme sanda, bortsett fra et par nysgjerrige smågutter som ville sjekke ut alle chelas'ene som skulle begi seg ut i bølgene.
Etter timer på brettet, saltvann i lungene og røde, solstekte kinn, satte vi kursen hjemover. Vi hadde ikke tilgang på dusj, bare et skur med to baljer vann som vi brukte en plastkopp til å skylle av oss den verste sanda med. Samtlige sovna på veien hjem.

Stranda Miramar

Èn time fikk vi, på å dusje og skifte klær, før vi ble henta ned til Las Peñitas, vår lokale strand. Klokka var ti på seks, og vi rakk akkurat å gå ut av bilen, sette oss på en trestamme, få en lokal cerveza i hånda, og se alt rundt oss forandre seg til oransje i dét sola gikk ned i horisonten. En halvtime etterpå, i det himmelen ble mørk, fylte den seg med en mengde stjerner jeg aldri før har sett. Vi la oss ned i sanda og så opp på det svære som omkranset oss, før vi kjente lukta av brent tre. Et stort bål og en grill ble fyrt opp, og det var tid for Carlos å begynne å tilberede middagen til sultne surfere. Pollo, pesce og res ble lagt på rista, og vi forsynte oss med potetsalat, grønn salat og brød. Ved siden av maten hadde vi rom, som er den lokale spesialiteten når det kommer til drikke, og cola. Og selvfølgelig strømma latinske rytmer ut av høyttalerne. For en kombinasjon. Og for en kveld.

Etter god mat og drikke, var det på tide å forlate stranda og bålet. Våre lokale venner tok oss med til en strandfest, med kun, ja - lokale. En liten bar var tilgjengelig, og jeg ba om quatro vasos y dos coca cola, tok opp romflaska fra veska, og jeg og jentene dansa oss inn i natta.

Ellers har jeg studert latinamerikansk kultur på nært hold. Dagen etter fikk jeg nemlig oppleve et skikkelig nicaraguansk spisested, hvor señoraen sa at jeg bare skulle ta plass ved plastbordet hennes, under et palmetak, som så og si var plassert i grøfta. Jeg henta selv fram en plaststol, takka ja til kylling mens la chica spiste fisk, som var akkompanert med kald gallo pinto og en slags salat. Alt lå i diverse plastbeholdere i forskjellige farger, så det er en underdrivelse å si at jeg var skeptisk - men fytti, så godt! Da var det verre med plastglasset jeg ble tilbudt for å ha min jugo de naranja i, som mest minte meg om et veldig skittent campingvognglass. Rundt oss stod en plastkrakk, to andre stoler, ei seng (!) og en benk med en tv på. Men det nytter så visst ikke å være verken utålmodig eller kresen i dette landet. Jeg ble nemlig etterhvert spurt om jeg ønska kniv - for jeg hadde kun fått en gaffel, og det å spise et svært kyllingstykke uten redskaper er jeg ikke vant til. Señoraen lo, og sa at jeg måtte bare gjøre det på nicaraguansk vis. Da jeg tok henne på ordet og knakk kyllingen i to med bare hendene, fikk hun et enda større og tannløst glis rundt munnen. Etter måltidet betalte vi, 30 cordobas hver (ca 8 kroner), og jeg ble spurt om jeg ville vaske hendene mine. Jeg takka ja, og la chica henta et plastglass med vann i fra en beholder, og helte det over hendene mine hvor resten rant ned på jordgulvet. Jeg sa gracias til señoraen, og adios til papegøya og den lille gutten som spilte fotball ved siden av.

Deretter gikk vi til Lenin, en nica som har surfeskole og utleie. "Surfehuset" er bygd av fyldige bambusstenger, over to etasjer, ca 16 kvm hver etasje. Takterrassen er mer en utkikksspot, med kikkert og hengekøyer, med full oversikt over bølgene. Jeg tørka svettebarten, tok en slurk vann, og lente meg tilbake i hengekøya. Jeg var altfor mett og veldig svett - men akk så tilfreds.

For det er slike dager det jammen er verdt å huske.

Costumbres de Nicaragua

Nicaguaranske skikker skiller seg veldig fra våre. Da er det greit å få lære om hva som er OK og hva som ikke er fullt så OK i det landet man er i. Heldigvis får vi det blant annet gjennom Noche Cultural og forelesningene i Latinamerikastudier. Det råder en sterk machoisme og marianismo i det nicaguaranske samfunnet, som betyr at idealet for mennene er å være den aktive part, og det er stor status å ha mange barn. Jeg kan i denne sammenheng nevne at ei som foreleste for oss hadde 20 (!) halvsøsken, noe som kanskje ikke er så rart med tanke på hvor mange jenter som mangler grunnleggende opplysninger rundt tema som omhandler produksjon av avkom (et kreativt forsøk på å ikke skrive et anna ord). De skal uansett leve i tråd med det marianismiske idealet, som kommer av Jomfru Maria, og symboliserer kjærlighet, trofasthet, renhet og lidelse. Da sier det seg selv at det er store forskjeller på kjønnsrollene i landet, selv om man ikke skal skjære alle under én kam. Men som foreleseren vår sa i dag; det er forskjell på å være en god mann, og å være god til å være mann. En som er god til å være mann har flest mulig barn med flest mulig kvinner, det viser at han er attraktiv og den aktive part. Ser man på statistikken er det 5 voldtekter som registreres hver dag, og incest er vanlig i Nicaragua. I tillegg er det strengt forbudt å ta abort, uansett omstendigheter, noe vi ble vitne til da vi så en film om ei ni år gammel gravid jente.
Men det er ikke bare ved å studere at vi oppdager forskjeller her nede. Ofte når vi skal ut å spise, ser vi kjærestepar som sitter på gata, for eksempel på ei lita trapp. Dette kalles "dørstokktjeneste", da gutten ikke får bli med inn, og jenta får ikke bli med gutten ut. På den måten har jentas foreldre kontroll, og naboene i gata er vitne til at ting går riktig for seg. Og gutten er igjen den aktive part, og jenta den passive.

I helga var vi i San Juan del Sur. Mye sol, surf, rastagutter samt mye cervezas ble en kjempehelg; og lørdag tilbrakte jeg så mange sammenhengende timer i vannet at jeg tilslutt måtte opp av vannet for å legge meg ned og sove. Fotballankelen min fiksa seg heldigvis av seg selv, selv om det til tider ble ubehagelig å ha leash'en rundt foten. Jeg ble imidlertid så solbrent at det ser ut som om jeg har vært i en ulykke. Det er sant.
Byen San Juan del Sur er mye mer turistifisert sammenlignet med León, noe som faktisk var litt deilig. Selv om prisene var høyere, fikk vi lyse jenter gå i fred langs gatene, uten roping og hoiing. Vanligvis, og jeg er ikke høy på pæra nå altså, så ropes og plystres og "kysses" det etter oss jentene. De sier blant annet bonitas og chicas og anna jeg ikke husker i farta. Vi har til og med opplevd at på restaurant har guttegjengen flytta seg, bord for bord, for å komme til nabobordet vårt, og de gjør hva som helst for å tiltrekke seg oppmerksomheten vår. Man merker machokulturen, selv bare etter tre uker.

Ellers fortsetter Nicaragua å overraske og imponere. Jeg må bare huske å skrive ned alt jeg synes er spesielt nå i starten, for å ikke glemme merkelige og interessante ting etterhvert som jeg venner meg til en hverdag her nede. Jeg er allerede god venn med kakerlakker, skitne føtter, en hverdag uten varmvann, ingen daglig dose leverpostei, gekkoer/edderkopper/maur i dusjen og lokal mat bestående av bønner og banan. Og etter å ha fått meg noen nicaguaranske venner, håper jeg at jeg snart venner meg til spansken også, og gleder meg til å kunne snakke i en annen tid enn solo presentas. 

Fútbol

Dagene er lange i León. Vi står opp tidlig og sovner sent, selv om vi er trøtte allerede klokka seks. I går var nok en lang, men innholdsrik dag, som starta som den bruker. Haner, colibrier og flyalarm vekka oss til gallo pinto (bønner og ris) og bananchips, ananas samt ferskpressa gulrot - og vannmelonjuice. Klokka halv åtte er temperaturen på behagelige 25 grader, noe som etter et to-ukers opphold snart begynner å virke for kjølig når vi vandrer til Casa Protocolo eller Universidad de Derecheo.
Etter to timer med spansk grammatikk, hentes vi av bussen som tar oss med til stranda. Og the fact at bussen må stoppe opp midt i dreiinga for å rygge seg til i nesten hver en sving, illustrerer hvor smale gatene egentlig er. Dette fører til at  hele trafikken stopper opp, som for oss uansett ikke virker å være i system i det hele tatt, og det tutes og ropes for å få sjåføren til å skynde seg - med bussen på skeiva med to av dekkene på fortauskanten. I går da dette skjedde, kom det plutselig et stort smell, og jeg var sikker på at vi ble beskutt. Det tror jeg også en del av de andre som satt på tenkte, for det gikk et synkront hyl blant passasjerene, før vi turte å se ut vinduet. Men neida, det var bare en sinnsyk rakett som var blitt fyrt av, til ære for Jésus. Her i byen, og i landet forøvrig, er det nemlig én eller annen helgen som feires hver dag, med raketter, parader, faner og blomster.
På stranda fikk vi lunsj, før jeg kasta meg ut i havet. Vi har hatt badeforbud de siste dagene på grunn av veldig sterk strøm og høye bølger, noe som bestemmes av badevaktene våre - to lokale surfere. Men det er ikke slik at de stopper oss om vi virkelig vil - vi blir bare ikke redda dersom noe skjer.
Etter siste spanskseminaret før helga (ps. Marvely fortalte Hector i baren at vi på gruppa var veldig smart! Yes!) tok bussen med seg de som ville til en fotballarena i León. Det var tid for fotballkamp mellom miksa lag av europeere og latinoamericas. Uten å ha vedlikeholdt formen noe særlig må jeg innrømme at jeg var ganske spent på hvor lenge jeg ville klare å holde ut, og det skal nevnes at temperaturen her, selv om det var på kvelden, ikke gjorde ting noe bedre.
Jeg skal ikke skryte på meg noen former for fotballferdigheter når det kommer til taktikk og regler. Jeg skal heller ikke skrive noe om at jeg er veldig ballkyndig, med beina i alle fall, men jeg kan bli sykt gira. Faktisk så gira at fotballturneringa for min del endte opp med én stykk hoven ankel, plassert på bussetet foran meg, med ispose som var surra fast med bikinitoppen min. Det verste var vel at dette skjedde i den første kampen, så isen ble ikke lagt på før to timer seinere - men jeg er jo ikke pyse. Derfor joina jeg like godt salsakveld på Olle etterpå, for jeg syntes jo ikke det var så vondt! Og her sitter jeg da, dagen etter, i hengekøya med foten plassert høyt, og er så og si handicappa.
MEN, ikke nok med det.

Om fem timer stikker vi til San Juan del Sur, en plass sør i landet, som byr på strender, festival og surf.
Jeg håper bare det finnes hengekøyer for tilskuere.

Her er Marvely i "klasserommet" vårt, og er veldig glad fordi vi er så smart

En stykk sliten fotball-Issi som kjøler ned hevelsen med cervezas til isposen kommer. Au!

Cerro Negro

Bilder fra turen til Cerro Negro - en sort vulkan en times kjøring fra León, som ikke har vært aktiv siden 1998. En varm, tørr og sort tur.

Ser utover krateret, i den heftigste vind du kan tenke deg. Har aldri hatt så vansker med å plassere føttene riktig, og i dette tilfellet hadde det vært litt kjipt å trå feil... 

Gruppa samla for å grave i steinene for å slik frigi røyk, og en varme man ikke kunne tro var mulig.

Her skulle nedoverturen starte - var en smule nervøs før vi satte utfor....

....men wow, så gøy!

Bussen som frakta oss til vulkanen.

En nysgjerrig gutt langs landeveien.

Beina mine etter nedoverturen. Selvfølgelig var det ikke mer vann på hostellet da vi kom hjem igjen.