me siento triste

Jeg pakker ned rommet mitt. Jeg finner tingene fra i starten av oppholdet: notater, brosjyrer, bilder, og mine måneder her på dette rommet føles så lange. Det føles som om jeg har hatt et helt liv her, og det er et liv jeg ikke vil reise fra. Jeg føler ikke at jeg har gjort meg ferdig i León, i Nicaragua, eller i denne verdensdelen. Fra kulturen, fra naturen, fra vennene mine - både de norske og de lokale. Det verste er, at når jeg kommer hjem, så vil jeg ha så vanskelig for å forklare, og kanskje selv forstå og huske hvilke inntrykk jeg nå sitter med fra Nicaragua og menneskene her.

Akkurat nå sitter jeg i hengekøya på Colibrí, hører på latinomusikken min, har gråten i halsen og skulle for alt i verden ønske at jeg i alle fall hadde hatt èn måned til her. En måned med strand og Playa Roca, Salsa og Amor que perdimos på Olla Quamada, Cecilie, Tone og Anders i Managua, med Ped-vennene mine i Somoto, med hele kullet på Cerro Negro og lunsj på studiestedet. Jeg skulle til og med ønske å oppleve San Juan del Sur igjen - for noen opplevelser!

Hjelp, jeg er sentimental.

I dag er det avskjedsfest. Jeg kommer ikke til å unngå å grine.
Jeg er nødt til å dra tilbake.

Managua & Semana Santa på Las Peñitas

Påskeferie i León betydde skolefri - men også at eksamen var like rundt hjørnet. Det var imidlertid utrolig trist å troppe opp på stranda siste tirsdag med skole, hvor også skolefotografiet skulle tas. Jeg starta å grine allerede under frokosten, én gang til i klasserommet på Casa Protocolo, og på bussen til Las Peñitas. Selvfølgelig grein jeg etter at skolebildet var tatt - og også da Marvely ønska oss lykke til på eksamen og kyssa oss på kinnet. Tenk at undervisninga er over! Det føles som i går at vi hadde første skoledag, men likevel har jeg opplevd mer på disse månedene enn jeg har gjort på flere år hjemme.

Mandag dro jeg og fire andre til Managua for å ta eksamenslesing på femstjerners hotell, noe man kan ta seg råd til i Nicaragua - 400 kroner natta for et rom. Det fantes svømmebasseng, aircondition (!) og dyne (!!!) sauna, treningsrom og tv. Det var som å komme til en anna verden, men om det egentlig er en bedre en vet jeg ikke. Det ble gjort lite anna enn bare å slappe av og lese, men vi tok en tur på TGI Friday for å spise, noe som var stas for min del siden det var min første gang på det stedet. Jeg merka likevel at selv om det å bo på et slikt hotell var nærmere mitt vanlige liv i Norge (med varmvann i krana), og at jeg fort kunne ha følt meg hjemme der, syntes jeg det var ubehagelig å ikke føle at jeg kunne gå barbeint rundt omkring på de lyse flisene, eller sitte med beina på bordet eller oppe i sofaen. Jeg merka at å spise all maten med bestikk var vanskeligere enn før - jeg bruker nesten bare henda (eller maistortilla'en) her - men det skal sies at det var utrolig godt å få så mye kaffe man ville ha servert til bordet.


Semana Santa hadde vi hørt mye om. Under punktene "health and safety" hadde Rigo de siste tre tirsdagmøtene forberedt oss godt på fulle nicaraguanere, masse drunkdrivers, tyverier og småskader. Jeg følte meg med andre ord godt forberedt da første dag av denne store påskefeiringen skulle finne sted. Jeg tror egentlig at jeg har undervurdert nicaraguanerne, for er det én ting de kan så er det å arrangere festitivitas. Da jeg ankom stranda med taxi, tok ikke sjansen på buss, var det et kaos uten like. Når mange tusen rømmer fra byene og innlandet ned til stranda for å feire påske blir det fort trangt om plassen. Musikken og lysene kunne sees og høres på lang avstand, og jeg skjønte ikke før vi passerte to store bunkerser med fest hvor stor påskefeiringa egentlig var her nede.
I gatene i León er det stille under Semana Santa, vel og merke på kveldene. På dagtid lages store bilder, store malerier av ris og sagspon, som males til i religiøse motiver i sterke farger. Etterpå marsjerer store folketog med kister og symboler, musikk og sang, over kunstverkene. Nesten synd, men det er en spennende tradisjon.
Stranda på sin side, tok 200 cordobas, 50 kroner for inngang til festen. 50 kroner for musikk, mennesker, dansende damer på scenen, live DJ og fri bar. Fri bar! Tan locos! Det var likevel det store dansegulvet som lokket, og det har virkelig vært en spennende og annerledes, men slitsom påskefeiring. Stranda er full av nicas på ferie, med kjølebag og palmeblader for nedkjøling og skygge, strandmadrasser, strandstoler og gyngestoler (!) i sanda, og badende med ALLE klærne på. Jeg så ikke én nica i bikini.
Dette var etter ryktet, eneste påsken med 0 dødsfall, verken i trafikk- eller drukningsulykker. Det var likevel en actionfyllt påske, med overberusa nicaer på gata, ølkrig på dansegulvet, konflikter med politiet (nei, det gjaldt ikke meg mamma) og mye spasering frem og tilbake på både veien og på stranda.

Søndagen, siste dag av Semana Santa var tranquilo. Det var en slitsom helg, og siden folk og hus på stranda ikke hadde vann på grunn av det store trykket av mennsker, var det ikke så lett å verken få dusja eller gått på do. Jeg kan med dette skryte av å, etter å ha bodd fire dager på stranda i påsken, ha klart meg uten begge disse to godene. Huset jeg bodde i hadde uansett ikke bad, men en vannslange i hagen. Vi dusja derfor i badetøyet, hvor vi ene dagen henta vann fra brønnen til Leo, der jeg tilogmed fikk egen bøtte å dusje meg med. Hjemme hos Antonio fikk jeg tildelt en suppetallerken som skulle brukes til å samle vannet i, for så å dusje. I hagen. Men jeg fikk da vaska meg.
Det sier seg selv av siste dagen kun gikk til avslapping i hengekøya på Pelican Surf, comida á la Carmen, samtaler med Agateite aka sjukkebållafeita - ja han heter Agateite, noe jeg ikke klarte å huske, og jeg lo av meg selv da jeg foreslo navnet "tjukkebollafeita" til Antonio. Til alt mitt "hell" er dette et ord som også godeste Agateite forstår, så jeg tråkka fint i salaten der. Koselig.
Etterhvert kom jeg imidlertid på at "Whups - jeg har eksamen i morra! ....Og jeg har ikke ordbok..."
Enda mer koselig, med andre ord, da jeg skjønte at følgende dag kom til å måtte starte tidlig for å skaffe meg nødvendig utstyr til eksamen.

Så jeg forlot stranda med et smil om munnen etter min første feiring av Semana Santa i Nicaragua - uten å ha ofra norsk snøføre og Kvikklunsj en eneste tanke.

¡Que horror!

Da det for min del bare gjenstod to og en halv uke av dette herlige livet i Nicaragua før Peru og hjemreisen står for tur, bestemte jeg meg for å bli med på en oppdagelsesferd til Somoto. Det var snakk om bare en dagstur, bestående av vandring mellom berg og i en stor elv, og vi ble fortalt at vi måtte belage oss på både svømming og hopping fra store og små klipper underveis.

Lørdag var avreisedagen, og jeg kjøpte et videokamera for anledningen (som selvfølgelig ikke hadde batteri – men det er en annen historie).

Fordi dette ble en tur på impuls ble cecilie overlykkelig, og delte gjerne rom med meg og Antonio. Bussturen til Estelí var på rundt to timer, og vi ankom byen på kvelden. Joakim, en svenske som jobber her, fortalte oss at det lå et par hostel like ved, og da han nevnte det siste navnet på hostellene han visste om som lå i nærheten var han kjapp å føye til; «men det er et veldig, øhm, billig et». Å joda. Det var jammen der vi hadde reservert et rom.

Så kom vi inn da, bak ei gitterdør, sa buenas til señoraen i gangen, og fikk nøkkelen til rommet vårt. Opp ei trapp smalere enn en stige, og inn ei dør med ei køyeseng og ei enkeltseng. Og jeg tror det fantes et lite bord der også. Men for 3,5 dollar natta så var det mer enn overkommelig, med (blikk)tak over oss, og vegger med ikke så veldig mange hull.

Jeg tenkte ikke over at det ikke fantes vifte på rommet, men skjønte det straks vi gikk ut for å finne en bar. Det var sikkert bare 30 varmegrader, altså veldig avkjølende og deilig, og nesten så vi tok på oss hettegenserne vi ble anbefalt å ha med. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn vi trodde å finne et sted å sette oss ned, da det for det første fantes flere steder med bare menn – noe som ville fått Antonio i trøbbel siden han var en nica sammen med to chelas, og han ba pent om å gå et anna sted da han ikke ønsket una cara azul mañana. Vi dro videre, betalte en taxi for å ta oss med til et sted som var bueno, og ikke kunne vi gå inn der heller. Eller, jeg og Cecilie kunne, men ikke Antonio. Han hadde bare chinelas på, altså sandaler, og det gikk ikke. Selv om han var den som så penest kledd ut av alle oss – jeg og Cecilie hadde joggesko og treningsshorts! Vi var en smule irriterte, og brøt ut «qué estupido!» i det vi passerte vakta i døra.

Vi fant heldigvis et sted like ved hostelet vårt, og tok noen Toñas der, før Cecilie dro hjem. Jeg og Antonio dro derfor videre alene, og satt ved en bar (hvis man kan kalle det det) som ligna stua til en hvilken som helst familie i Nicaragua. Vi delte to litros, og snakka om oppholdet mitt i León. Han minte meg på hvor lite spansk jeg kunne før, og sa «nå kan vi faktisk ha ordentlige samtaler». Og ja, når jeg tenker på det, så er det utrolig hvor mye jeg har lært.

Vi gikk tilbake til en halvsovende Cecilie, stilte vekkerklokka på fem, fikk kjeft av naborommet fordi vi lo så høyt, og sovna etterhvert i køyesenga.

Dagen etter starta ved morgengry. Jeg var sinna fordi jeg ikke hadde batteri til mitt nyinnkjøpte videokamera, men glemte det fort etter litt søvn på bussen. Det var varmt da vi ankom stedet hvor vi skulle spise frokost, et lite blikkhus med plaststoler og utedo, hvor familien hadde forberedt gallo pinto, eggerøre med småpølser og platanaos på engangsservise. Etter at kaffen var drukket starta vi å gå, ca to kilometer langs hovedveien før vi tok av inn til Somoto Canyon. Ting som kamera og penger ble lagt i en stor vanntett boks, før vi etter en liten stund med spasering i sand måtte ut i elva. ¡Que frio! Kjempekaldt i forhold til det vi er vant til, men regner med det ville vært behagelig temperatur hadde det vært i kalde Norge. Turen var lang. Over steiner, strender og i elva, under gjerder og stokker i vannet. Men det var kjempefint å gå nede i den dype dalen, med høye bergvegger som omkranset oss, med friskt elvevann og stup som vi måtte hoppe fra. Slitsomt, men verdt det. Og det skulle komme til å bli verre.

Etter å ha overlevd svømming i flere timer i en dyp elvekanal uten mat og drikke, skulle vi nå vente på å få starte å gå opp fra kanalen. Vi ble presentert for to alternativer; en halvannen times båt – og gåtur, eller tjue minutter opp den ene bergsiden. Valget var enkelt. Jeg var nemlig veldig sulten.

Vi starta å gå oppover, og jeg skjønte straks at det var lettere sagt enn gjort. Vi var blitt fortalt at det var sikk-sakk-veier og tau til å holde i – noe som viste seg å være langt fra sannheten. Det fant vi ut da vi stod foran en bergvegg på 8 meter. «Her skal vi opp» sa den lokale som leda an, tok tak i ei rot, plasserte den mellom beina og dro seg oppover. Vi var i sjokk. Antonio stakkar, som ikke turte å hoppe fra et berg på seks meter ned i elva tidligere på dagen (hoho) sprang oppetter rota. Han som ellers behersker macheter når han kutter opp kokosnøtter og bølger på flere mannshøyder, har høydeskrekk. Han fortalte meg etterpå at han bare måtte komme seg opp – uten å få tid til å tenke.

Jeg tok tak i rota, spente armmusklene og dro meg opp uten å se ned. «Trenger liksom ikke flere sår og småskader nå», var det eneste jeg tenkte. Jeg var oppe – og merka at jeg sto på en smal sti hvor det var bergvegg på ene siden, og stup på andre. Og der skulle jeg klare å balansere, med bein så ukontrollerbare som en kokt spaghetti og så sulten at jeg skalv i hele kroppen. «Mierda». Både jeg og Anita kom oss heldigvis levende opp til neste etappe – vel, først fikk hun en stein midt i panna – og oppdaga at det var mer klatring. Lengre distanse, høyere opp og kun ved hjelp av et tau festa i et tre denna gangen. Jeg var mer nervøs nå, fordi nå visste jeg hvor skummelt det var, og tilogmed en anna lokal type som var med utbrøt «que horror!» da han forstod at det var mer.

Likevel, vi klarte det. Men dagen stoppa imidlertid ikke der.

På veien hjem stakk jeg, Cecilie og Antonio innom et hus som plkaterte med «Hay frescos aqui» - altså at det fantes leskedrikk der. Noe som viste seg å være en grå (!) veske i en plastpose. Jeg trodde først at det var selve posen som var grå, men det var altså ris med kanel vi drakk. Jeg var imidlertid så tørst (fantes ikke vann til lunsjen vi fikk på gården på toppen av fjellet) at det gjaldt bare å holde for nesa og få i seg det man klarte. Etter å ha kommet vel frem til bussen etter å ha kjøpt vann og cola til hjemreisa, la jeg meg ned i setet for å sove. Trangt og intimt, men fullt mulig å få et par timer på øyet. Jeg våkna etter en stund etter å ha drømt at bussen kjørte i grøfta, og merka at sola var gått ned. Vi hadde kommet til sivilisasjonen igjen, til Estelí, med masse folk i gatenen, bensinstasjoner og biler. Og plutselig dreide bussen skikkelig til høyre før det smalt noe kraftig, og hele bussen beveget seg med et rykk. Jeg ble skremt, så på Cecilie, spurte Antonio hva som skjedde i det Flavio sprang ut av bakdøra på bussen og ropte i gata. Det viste seg at vi hadde kollidert, og han som (fylle) kjørte i bilen som hadde kommet i vårt kjørefelt stakk av. Bussen kunne ikke kjøre videre, så der stod vi.

Men, vi fikk roa oss ned, bytta buss, og vi kom oss hjem. Vel og merke etter at vi ble stoppa av politiet som ønska å gjennomsøke bussen og sjekke passenen våre. Jeg hadde selvfølgelig ikke med mitt – så takk til Flavio som klarte å snakke dem fra det.

Det var med andre ord ikke en avslappende helg. Og jeg regner med den neste ikke blir mer rolig.

Peligroso!

Jeg kan ikke tro hvor fort tiden har gått. Jeg husker hvordan det var å sitte på bussen ned til stranda, til skolen, tredje dagen. Jeg tenkte, i takt med musikken: endelig, jeg er her. Og det er så sykt verdt det. Og enda, den tredje måneden, tenker jeg det samme.

Jeg skulle egentlig ha posta flere innlegg. Jeg får helle skrive mange de kommende dagene om tida som har gått, og publisere dem etterhvert, for det er mye som må skrives ned. Blant annet prøvde jeg og Antonio å reise bort sammen, endelig hadde jeg en helg til disposisjon, og jeg hadde utrolig lyst til å se andre steder av Nicaragua. Jeg har nemlig beklageligvis tenkt at jeg har bedre tid enn jeg har hatt, og nå er det bare tre - fire helger igjen her. Derfor stod det mellom Ometepe, Estelí, Granada og Maysaya, og vi hadde enda ikke bestemt oss da vi satt på den gule, amerikanske skolebussen til Managua. Det skal imidlertid nevnes at vi ikke kom noe særlig lengre. I det jeg gikk av bussen var den nemlig en ganske kjapp bandido som klarte å åpne sekken min og hente ut pengeboka på mindre enn 8 sekunder - uten at jeg skjønte noe som helst. Så der satt vi da, i den farligste byen i Nicaragua, uten penger. Og det eneste vi kunne gjøre var å dra hjem igjen - men det ville vært umulig å ta buss; da måtte vi ha betalt for drosje til terminalen da det ikke er særlig anbefalt å gå rundt i Managua, og deretter betalt bussen, og for så å betale taxi fra terminalen i León til huset. Uten penger hadde vi ikke kommet lengre enn til drosjedøra. Heldigvis kunne én av oss greit spansk, og forklarte situasjonen til en taxista som kjørte opp ved siden av oss, som var villig til å kjøre oss til León for 800 cordobas og få pengene der.
Jeg gråt en tåre over en ødelagt helg, men satte meg inn i taxien og tok opp ordboka mi for å tenke på andre ting.
Plutselig, på hovedveien, begynner en stor semitrailer å tute noe forferdelig. Dét er ikke uvanlig her i Nicaragua, men da vi snudde oss så vi at den var på tur å kjøre forbi oss i et forferdelig tempo - og vi måtte legge oss ut i grøfta. Forsøket var mislykket, og tre ganger mer prøvde monster-kjøretøyet å komme forbi oss før det lyktes. Jeg hadde akkurat klart å roe meg ned, før jeg hører et svært smell og bestemmer meg for å se frem på veien for å finne ut hva lyden var, men klarte ikke å se noe som helst. Det gjorde tydeligvis ikke sjåføren heller, for han satt med hodet ut av vinduet. Og det er da jeg skjønner at det er panseret på bilen som har løsnet, og gått rett opp i ruta på bilen og slik at den ble knust. Sjåføren stoppa, rista på hodet, gikk ut av bilen for å ta ned panseret, og fortsatte å kjøre i et saktere tempo. Og ikke før jeg hadde rukket å tenke "jasså, han kjører bare videre han", kommer et nytt smell, og igjen er det umulig å se noe på veien foran. Men nå, andre gang dette skjedde (jeg ble like skremt gang nummer to), gikk alle sammen ut av bilen (på motorveien!), og hjalp han med å knyte fast panseret med skolissa hans. "Ah, nå er vi vel redda", liksom.
Men vi kom oss frem i det minste.

Helga ble derfor brukt til å ha en ferie i León. Ikke helt etter planen, men det fungerte fint likevel. Sov på stranda, leste på stranda, solte meg på stranda og surfa på stranda. Og det er dobbelt så gøy å være to som surfer på samma brett.

Kort oppsummert: det er farlig bra i Nica!

Me gustas mucho

Solnedgang på Las Peñitas klokka seks en tirsdag, rom & cola, middag og bursdagsfeiring. Måtte selvfølgelig synge bursdagssangen mens sola gikk ned.

Hundene vil være med...

...og det vil Iselin også.

Antonio surfer på småbølgene på Playa Roca.

Ønsker du drikke å "ta med" så kommer det i en slik form. Melk med banan - og kanelsmak, eller fruktpunsj? Og nicaraguanerne tenker på alt; det er tilogmed store isbiter i posene. Avkjølende er stikkordet.

Forberedelse av hummer - og fiskesuppa vi ble servert av Carlos og Antonio foregikk her; i oppvaskkummen til Mario. Vask, sløying av både hummer og fisk samt oppkutting av grønnsaker.

Det står ikke på kreativiteten når man ikke har boller å ha suppa i. Og smaken? Aldri smakt bedre. 

I en sidegate i León. 

Sk8 M8

Me no acuerdo...

...har jeg sagt ofte her nede. Av forskjellige grunner. Ikke har jeg god hukommelse til hverdags, men det blir jammen verre med litt Flor de Caña og/eller Toña innabords.
Forrige uke var en uke med mye av førstnevnte. Jeg var syk mandagen, og sov rundt 14 timer. Dette gjorde tirsdagen til en fin dag, hvor jeg og Anne fikk surfa på Poneloya i skoletiden (men vi ble henta inn av den ene badevakta på grunn av sterk strøm), og etterpå møtte våre venner for en runde basketball i León. Det er en bane som ligger midt i sentrum, som samler basketfolk, fotballgutter og skatere, og ofte er alle på banen samtidig. Men på grunn av fotballspilling på basketbanen i det tidsrommet vi ankom, ble det heller noen litros Toña på en takterrasse.
Å sitte fire stykker rundt et bord med like mange fulle ølglass, betyr vanligvis lange samtaler, diskusjoner og andre morsomheter, men når man ikke snakker samme språk byr det på en del utfordringer. Dette betyr at man snakker realtivt overfladisk, som for eksempel om diverse chicas locas, om hvor stygge tær Anne har fordi de ligner på en gekko, eller å snakke om at man er gorda eller flacko. Andre ting som er morsomt er å være en pantera rosa, og vi ler oss halvt ihjel av å synge en elefant(ino) kom marsjerende på spansk.
Overfladisk og internt, men det er da (litt?) kommunikasjon.

Onsdagen prøvde vi på nytt med basketball. Jeg ble med Antonio til basketbanen på Las Peñitas, hvor vi skulle spille kamp. Jeg har aldri sagt at jeg er god til ballspill, i alle fall ikke basket, for jeg eier ikke teknikk. Jeg har stå-på-vilje og kan springe hurtig, men å drible meg igjennom et forsvar er jeg ikke god på. Og jeg tror det viste seg at jeg hadde riktig.
Vi ankom basketbanen på ettermiddagen, etter å ha gått et stykke på en grusvei gjennom en liten bebyggelse bestående av hus med enten palme - eller blikktak. Det sprang griser i gatene, hester og kyr sto og beita oppetter huspålene, og flere barn sprang rundt omkring med et hjul, en ball eller en pinne. Dette var heldigvis etter at den verste varmen, som er midt på dagen, hadde roa seg. Hvis ikke hadde det ikke vært mulig å bevege seg blant så mange mennsker, hus og dyr, midt oppi støvet og langt fra den mer kjølige brisen fra havet. Jeg troppa opp i en rosa Adidas-shorts, en grønn Volcom-topp, hvite Nike-sokker og lilla Nike-sko. Det vekka mye oppmerksomhet blant basketspillerne; rundt 17 nicas i hullete shorts og fargerike t-skjorter, som allerede var igang med spillinga i enten flip-flops eller barbent på en bane av sement. Jeg var eneste jente, og i tillegg chela, men det var ingen problem å få være med. Jeg bidro imidlertid ikke med så mye for laget mitt, men kroppen min trengte litt aktivitet. Det var likevel spennende å få se hvor utrolig flinke disse gutta var, og å se den teknikken hver og en fikk vise frem. Etter en god times spill, kjente jeg lengselen etter vann. Antonio hadde dratt med Carlos på motorsykkel, og kom tilbake med en gjennomsiktig pose (!) vann. Det er ikke særlig uvanlig her, og man får kjøpt både Cola, juice, vann og melk på vanlig husholdningspose som knyttes sammen - gjerne med et sugerør hvis du ønsker det. Det fulgte imidlertid ikke med denne vannposen, så jeg måtte bite hull og presse vannet opp i munnen (jeg regner med at jeg så ganske så ikke-lokal ut, heller klønete), for så å dele posen med resten av laget.

Jeg var enda mørkerød i ansiktet, og svetteperlene piplet fortsatt ut nesten en time etter jeg kom ut av dusjen. Jeg klasket likevel på litt sminke, og dro med vennene mine på Olla Quamada, for å se på konsert. Oversatt heter stedet "brent gryte", og er stamstedet på onsdager og torsdager, når det er henholdsvis konsert og salsakveld. Onsdagen gikk fint, men torsdag ble litt for mye for en sliten student. Man kan, kort fortalt, si at jeg sovna på kjøkkenbenken da jeg venta på maten min den kvelden. Jeg må nok innrømme, at jeg ikke helt husker hvorfor, men at kvelden starta med litt Flor de caña allerede på veien fra Las Peñitas og opp til León. Jeg tror forresten ikke at Cecilie helt husker heller.

Fredag var en fin kveld. Konsert på Via Via, hambourgesa fra gatekjøkkenvogna på benken i sentrum, til CamaLeón. Stikkordet for helga kan sies å være qué drama, selv om det meste syntes å ordne seg for de fleste involverte, både oss nordmenn og de lokale. Det ble feira med en tur på Playa Roca søndag, etter en meget forvirrende lørdagskveld på Poneloya og Las Peñitas som innebar mye gåing, en del cerveza, folk på stranda i de sene nattetimer, ufrivillig overnatting for samtlige strandgjester, og nye mosquitobites for undertegnede. Hadde det ikke vært for min nye skade, nemlig et oppskrapa lår/kne etter surfing på Playa Roca (at det var en stein som var skyldig i den ulykken tilsier vel navnet?) hadde det vært en heller uvanlig helg.

Men etter fine waves foran tilskuere og følelsen av å ta en bølge, to stykk på samma brett, så skal jeg ikke klage over litt skrubbsår. For det var sykt verdt det.

Og dét er i alle fall en opplevelse jeg skal huske.

Feliz fin de semana

Helga var begivenhetsrik. Vi hadde fri fra skolen fredag, og derfor bestemte jeg og Anne oss for å dra til landets hovedstad, Managua. Jeg ønska først og fremst å dra for å skaffe meg rash guard og surfeshorts, og gjerne et par nye sandaler. Vi skulle også innom den norske ambassaden for å undersøke forholdene for å forlenge visumet, hvor vi møtte Hedda, som hadde fått frastjålet sitt pass. Å være på norsk jord, i en overdådig og strengt bevoktet bygning, samtidig som vi var i et av de fattigste landene i Sentral - Amerika var spesielt. Utenfor de høye murene satt brusselgere, uteliggere og andre, som ikke har råd til et par sko på beina, mens vi satt inne i et kjølig air-conditionisert rom, med tilgang på et toalett som luktet vannmelon. Jeg har ikke siden jeg kom til Nicaragua, gått på et liknende do. Vanligvis er man heldig bare det er toalettpapir tilgjengelig. Og gjerne en bøtte med vann hvor man kan skylle fingrene etterpå.
Managua var ikke særlig mye å se. Byen er veldig uoversiktlig, og det er generelt farlig å ferdes i gatene. Derfor holdt vi oss kun inne på et kjøpesenter, som forsåvidt var ok siden vi var der kun for en dagstur.
Managua kunne by på mye når det kom til klær - i alle fall kjoler. Og sko! I alle fasonger, farger og høyder, og til en brøkdel av prisen man betaler hjemme. Jeg endte imidlertid kun opp med to forskjellige par flip flops.
For å komme oss hjem måtte vi ta en slags shuttle som går mellom León og Managua, minibusser som går i det de er fylt opp. Vi skulle vist bedre - å ta buss hjem fra hovedstaden en sen fredagskveld var nemlig veldig populært. Med andre ord stod vi i en time og 45 minutter i en slags garasje laget av gjerder, og venta. Vi kom oss heldigvis med den fjerde bilen etter å ha stått, sittet, drukket hugo de naranja og agua fra plastposer, og spist oss småmette på bananchips.

Etter å ha kommet oss vel hjem, dro vi på Via Via senere på kvelden for å møte vennene våre. Det var ikke bare dem vi møtte - men også et menneske vi kalte for el chica. Som navnet tilsier, er det en heftig blanding mellom en jente og en gutt, jeg hadde store vanskeligheter med å forstå om jeg snakka med en sminka gutt eller en maskulin jente. Og dette var tydeligvis til stor underholdning for vennene mine. Etter en tur innom Cameleón, spanderte Antonio på meg en khrot-dog (jeg prøver å skrive hvordan nica'ene uttaler hot dog), og jeg tror aldri jeg har spist bedre nattmat. Men denne gangen delte jeg ikke maten min med noen, i frykt for å miste den til en eller anna løshund som sist.

Dagen etter dro jeg og Anne for å stå på vannski og surfebrett i Mangroveskogen, og gutta hadde fiksa båt. Vi starta lørdagen med en litro de Toña og en fiskerett tilberedt på stranda. En herlig start, med andre ord. Noe som ikke var like herlig var at jeg, kløne som jeg er, sparka foten min i en stein, og begynte selvfølgelig å blø. Jaja, tenkte jeg, og forsøkte å le det vekk. Det skulle imidlertid vise seg å være vanskeligere sagt enn gjort, da jeg etterpå stod bak båten for å hjelpe til med litt musklekraft, klarte å falle. Siden jeg stod bakerst tenkte jeg at "jippi, ingen fikk med seg dette". Men det var før Patricio knakk sammen i latter og pekte på de våte klærne mine. Jeg lo med, og sa noe som; "huff, for en torpe jeg er", mens jeg kjente pulsen dunket i underarmen. Jeg snudde håndleddet, og så flere strimler av ferskt blod renne nedover hånda mi, og vurderte i all min flauhet om jeg skulle vise dette til de andre. Jeg innså etterhvert at båtpropellen jeg hadde falt på hadde laga litt for mye skade, og Antonio kom meg til unnsetning og begynte å legge press på såret og skylte det i havet. Jeg ble etterhvert motvillig med til Carmen, dama som forrige søndag hadde sett meg gå på trynet i "restauranten" hennes, for å få noe papir til å legge på. Heldigivis, bare et slags skrubbsår, så i dag, en uke etter, er det bare et arr med litt rur tvers over håndleddet.

Vannski og surfebrett var vanskelig, og jeg er ikke særlig glad i å gjøre ting jeg ikke kan. Derfor var det mer morsomt å dra på tivoli senere på kvelden, jeg Antonio, Carlos og Anne. Jeg og Lenin tok en karusell jeg aldri før har tatt - et slags pariserhjul i alle farger, med en type bokser som snurra frem - og bakover som man skulle sitte i. Jeg tror alle fikk med seg at jeg tok den karusellen hvis man tenker på volumet på skrikene mine. Jeg ble likevel imponert over de fine, røde og kandiserte eplene, sukkerspinnet, grisene som går løse, alle barna som var våkne til langt på natt, og oppslutningen rundt boksekampen samme kvelden.

Det jeg kommer til å huske mest er forøvrig den lille jenta til Lenin, som i det jeg hilste på henne raskt dro hånda si igjennom håret mitt for å kjenne på om det virkelig kjentes annerledes ut enn det mørke håret nicaene vanligvis har. Jeg tror hun ble skuffa.